Er arkitektens jobb å tegne eller å overbevise?

Arkitektur handler om mennesket. Likevel behandles den ofte som noe som ikke gjør det, skriver arkitektstudent Lisa Vestvik Winters.

Av Lisa Vestvik Winters

Arkitektur handler om mennesket. Likevel behandles den ofte som noe som ikke gjør det, skriver arkitektstudent Lisa Vestvik Winters.

Av Lisa Vestvik Winters

Lisa Vestvik Winters studerer 6. semester ved Arkitektskolen i Aarhus og jobber for tiden som praktikant ved et kontor i Amsterdam.

Foto: privat

Arkitekturen eksisterer fordi vi gjør det. Uten mennesker er arkitektur verdiløs. Det er først når noen opplever den, beveger seg gjennom den, eller lever i den, at den får mening.

Enten man interesserer seg for arkitektur eller ikke, påvirker den oss hele tiden. Den former hvordan vi beveger oss, hvor vi velger å gå, og hvor vi ønsker å oppholde oss. Det ligger som et instinkt dypt i oss. Tenk bare på et tilfeldig byrom: Hvorfor velger du én vei fremfor en annen? Hvorfor stopper du opp noen steder, men ikke andre?

Noen vil si at de ikke bryr seg om hvordan arkitektur ser ut, at de kan bo eller oppholde seg hvor som helst. Ja, det kan man helt klart, men selv om du sier at du bryr deg eller ikke, påvirker omgivelsene oss. Enten vi liker det vi ser eller ikke, vekker arkitekturen noe i oss.

Arkitektur handler derfor ikke bare om spektakulære bygg eller estetikk. Det handler om menneskene som skal bruke det. Om rommene vi skaper, materialene vi velger, lyset vi slipper inn, og hvordan alt dette til sammen former livene som leves der.

Som arkitektstudent kan jeg likevel kjenne på en form for maktesløshet. På skolen lærer vi å skape gode rom, å forstå materialitet og lys, og å tenke langsiktig. Vi lærer å tegne bygninger og rom som skal vare, og som skal fungere for mennesker. Men i møte med virkeligheten utfordres dette.

En kollega fortalte nylig om en samtale med en utbygger som ønsket å redusere kvaliteten i et prosjekt. Det virker som om en stor del av arkitektens rolle handler om å overtale og å argumentere for hvorfor kvalitet faktisk betyr noe. Når så mye av tiden går med til å overbevise andre om å ta gode valg, kan man spørre seg om noe i systemet ikke fungerer.

I stedet for å bruke tiden på å utvikle gode løsninger, går store deler av arbeidet med til å argumentere for dem. Kvalitet må forsvares. Materialer må begrunnes. Romlige kvaliteter må oversettes til økonomiske argumenter.

Hvorfor er faget så avhengig av aktører som gjør det vanskelig å utføre jobben slik den er ment? Alternativet er å gi etter. Men hvis man gjør det, hva skiller da arkitektens arbeid fra noe hvem som helst kunne gjort?

Forskjellen ligger nettopp i alle vurderingene som gjøres og i tilpasningen til stedet, til menneskene, til situasjonen. Arkitektur er ikke «copy-paste». Det er et arbeid som krever innlevelse, forståelse og presisjon.

God arkitektur handler om å forstå menneskene man bygger for. Om å kunne sette seg inn i andres behov, liv og hverdager. Det handler ikke om å vinne kompromisser som går på bekostning av livskvalitet.

Derfor er det også frustrerende at arkitekter ofte er så avhengige av andre som sitter med makten over det endelige resultatet. Når kvalitet blir et forhandlingsspørsmål, står noe viktig på spill, ikke bare for faget, men for menneskene som skal leve med resultatet.