Etikk, fakta og den fysiske virkeligheten – et svar til Knudsen, Wiig, Forsberg og Cappelen

Bygget – slik det faktisk var

Jeg var direkte involvert i rehabiliteringen av Kommunegården i Sandvika, innleid av Pilot arkitekter for å koordinere det grunnleggende arbeidet med å kartlegge hva som fantes, dokumentere tilstanden og bidra i det tverrfaglige prosjekteringsteamet.

I tillegg var jeg involvert i den løpende tverrfaglige prosjekteringsfasen, hvor eierens og brukerens interesser skulle ivaretas. Premisset var et bygg som ikke lenger var funksjonelt, som var et energisluk, og som hadde vært preget av vedlikeholdsetterslep.

Det jeg skriver her er mine egne meninger, og ingen av prosjektets partnere er involvert i dette innlegget.

Kommunegården var et representativt bygg i den norske konteksten av sen modernisme med postmodernismen i vinden. Tidsperspektivet er viktig i analysen: Kommunegården ble prosjektert rett etter «jappetiden» og oppført midt i den dypeste økonomiske krisen Norge hadde opplevd siden andre verdenskrig. Snarveier, endringer underveis og hasteløsninger pleier å være naturlige konsekvenser av en slik prosess. Det er ikke kritikk av arkitektene – det er en beskrivelse av konteksten.

Det vi fant under kartleggingen var avvik av et omfang jeg sjelden har møtt i min karriere, både i Norge og i Europa: høydeforskjeller på betydelige nivåer, store avvik, dårlig detaljer og gjennomgående fuktskader som følge av sviktende utførelse. Etter 20-30 år tar fysikken over og da blir spriket mellom det som ble tegnet og det som faktisk ble bygget, synlig og målbart.

På Kommunegården var det dessverre ikke veldig mye å bevare fra fasaden eller innredningen i den daværende tilstanden, unntatt den bærende strukturen og noen få fasadeelementer som ikke stilles overfor høye krav fra dagens forskrifter – som for eksempel rominnsveistårnet som ses i hjørnebildet fra E18.

At det fantes flere materialer i god tilstand som kunne ha blitt ombrukt, er det liten tvil om. Men logistikken tillot på det tidspunktet ikke en økonomisk forsvarlig løsning. I dag, etter et samlet arbeid fra flere aktører og kompetanseheving, kunne vi ha ombrukt langt mer. I 2018 var det ikke mulig, uansett arkitektenes betydelige innsats.

Dette er den virkeligheten enhver ansvarlig rehabilitering må ta utgangspunkt i. Ikke som et argument mot bevaring, men som en forutsetning for å vite hva som faktisk kan bevares og under hvilke vilkår.

Etikk forutsetter fullstendig informasjon

Pilot arkitekter gikk inn i prosjektet med nettopp dette som mål: Å bevare så mye som mulig av den eksisterende strukturen, samtidig som de nye kravene ble ivaretatt. Den inngående kartleggingen var ikke et valg, den var nødvendig for å ta kvalifiserte beslutninger om hva som lot seg redde, og hva som måtte erstattes for at bygget skulle fungere for ytterligere generasjoner.

At artikkelen illustreres med et bilde av hjørnet mot E18 før rehabiliteringen, uten å vise resultatet, er i seg selv et symptom på debatten: Den handler om subjektive vinklinger, ikke om den fysiske og funksjonelle virkeligheten som lå til grunn for beslutningene og ikke minst resultatene.

Innleggsforfatterne har rett i at varslingsplikten er viktig. I dette tilfellet ble NSW varslet og invitert til dialog – noe som også er nevnt i artikkelen. Men dialog krever vilje og ærlig, direkte involvering fra begge parter. Det som ble opplevd, var at kritikken ble formidlet gjennom mediekanaler av arkitekter med nær tilknytning til NSW – uten at denne tilknytningen ble tydeliggjort, og til dels med uprofesjonell språkbruk. Det er vanskelig å kalle det verken etisk eller kollegialt.

Kollegial respekt gjelder begge veier. Det gjelder den som overtar et prosjekt, og det gjelder den som kritiserer fra sidelinjen.

Den egentlige debatten

Transformasjon av eksisterende bygg er i ferd med å bli arkitektenes viktigste oppgave. Vi kan ikke lenger bygge oss ut av alle problemer med nybygg – verken av klimahensyn eller ressurshensyn. Redaktør Gaute Brochmann, som siteres i debattinnlegget, har rett i at arkitektur er et kollektivt foretak over tid, påvirket av flere tidsepoker og samfunnskrav, og ikke minst en mer tverrfaglig kompetanse og forståelse.

Men for at det kollektive foretaket skal fungere, må vi akseptere at bygg ikke er museumsgjenstander. De er levende, fysiske strukturer som forandrer seg – og som krever at vi møter dem med like mye faglig analyse som arkitektonisk respekt. Ydmykhet overfor det vi faktisk finner, er ikke et kompromiss med kvalitet. Det er selve forutsetningen for den.

Det er der debatten bør begynne.