Gleder meg til å klatre over gjerdene med dere!

Jeg hadde karret meg fram til det femte året og diplominnspurt da noen sa til meg at «du skulle jo egentlig studert samfunnsgeografi, du?» Og ja, det stemmer nok det. Samtidig var jeg jo formet av skolen og miljøet jeg var i, så helt ut av det blå var det nok ikke at diplomoppgaven min handlet like mye om samfunn og økonomi som om arkitektur.

Men etter fem år var det litt sent å starte på nytt (dessuten hadde jeg brukt opp alle lånekassen-årene mine), så da var det jo bare å fullføre. Og da ble det jo en gang arkitekt jeg ble. Og det er jeg glad for! For nettopp i skjæringspunktet mellom fagene fant jeg min plass. Det finnes heldigvis mange måter å være arkitekt på.

Flere har jo fremhevet at tverrfaglig arbeid bør styrkes, og starte allerede i studietiden. Det er jeg helt enig i. Jeg er også enig i at det kan være en stor fordel at design- og arkitektstudentene sitter under samme tak. Samtidig er det verdt å minne om at det finnes flere utdanningsløp enn AHO. Selv hadde jeg gleden av å studere ved Bergen Arkitekthøgskole, hvor tverrfaglighet, stedskunnskap og sosialantropologiske metoder alltid var integrert i læringsprosessen.

Som videreutdanningsstudent ved NMBU får jeg nå innblikk i et fagmiljø som arbeider med stedsforståelse gjennom blant annet stadkjensle-metoden som landskapsstudentene blir skolert i. Dette er jo ikke designmetodikk i den forstand, men like fullt svært verdifulle metoder i innsiktsarbeid. Poenget er at det finnes mange innganger til den kunnskapen og kompetansen som skal til for å løse de utfordringene vi står overfor.

Erfaringene som har fått meg til å stille spørsmål ved utviklingen, dreier seg først og fremst om anskaffelser der innsikt og medvirkning i økende grad flyttes til tidlige prosjektfaser, koblet fra resten av prosessen. Det er disse strukturelle forskyvningene, og ikke aktørene i seg selv, jeg mener vi bør undersøke nærmere.

Derfor er det gledelig å se at Doga, som beskrevet i innlegget «Innovasjon med arkitekter eller designere? Ja takk, begge deler» viser at de tar diskusjonen på alvor. Vi er alle enige om at kommunene har nytte av sterkere kompetanse innen innovasjon, og at tverrfaglige team er avgjørende.

Det jeg håper vi kan utforske videre, er hvordan bredere fagmiljøer, inkludert arkitektkontorer med innovasjonskompetanse, også kan bidra som fasilitatorer i disse prosessene framover. Mange av oss er jo allerede der. Og jeg tror denne debatten nettopp kan være en påminnelse om at flere arkitekter både kan og bør hive seg på!

Mye er i bevegelse nå, og vi har god mulighet til å styrke både arkitektrollen og det tverrfaglige samarbeidet. Hvis vi vil. Doga vil. Designerne vil. Samfunnsutviklerne vil. Da handler det bare om hvordan vi gjør det, sammen.

Til sist (bare for å få benytte anledningen til å mimre litt mer om studietiden og om BAS), vil jeg nevne et nydelig diplomprosjekt en medstudent som gikk ut noen år før meg, Karoline Kalstveit, gjorde, som jeg husker gjorde sterkt inntrykk. Prosjektet hadde tittelen «Thresholds – Territories and States of Liminality in Unstad, Lofoten», og handlet om fysiske og psykologiske barrierer, og om en sterk iboende motstand i bygda, mot endring i samfunn og landskap. Hun tok utgangspunkt i disse barrierene og utviklet enkle, stedstilpassede tiltak som kunne stimulere til ny bruk av landskapet og til møter mellom mennesker.

Et av disse tiltakene var de såkalte «gjerdeklyverne»: Altså noen små slags klatrestiger, rett og slett, som ga muligheten til å krysse disse gjerdene. Et enkelt grep og en fin metafor for å krysse barrierer, både bokstavelig og symbolsk – og en påminnelse om hvordan små grep kan åpne nye muligheter, relasjoner og samarbeid. 

Jeg gleder meg til å klatre over gjerdene med dere!