Hva om arkitekturen kommer først?

Vi vil gjerne konkurrere om offentlige oppdrag og være med å skape varige verdier. Men systemene som skal beskytte kvalitet, ender opp med å redusere den, skriver Pernille Ekanger Heilmann.

Av Pernille Ekanger Heilmann

Vi vil gjerne konkurrere om offentlige oppdrag og være med å skape varige verdier. Men systemene som skal beskytte kvalitet, ender opp med å redusere den, skriver Pernille Ekanger Heilmann.

Av Pernille Ekanger Heilmann

Pernille Ekanger Heilmann er arkitekt, landskapsarkitekt og partner i Lala Tøyen.

Foto: Kari Tønseth/Lala Tøyen

Onsdag i forrige uke var jeg på avspark for Oslo arkitekturtriennale 2026 i det nye nabolagshuset Sofienberg kirke. Temaet for triennalen er «Hva om naturen kommer først»? Jeg ble begeistret over det oppvarmede steingulvet der vi alle, inkludert byråd for byutvikling James Stove Lorentzen, gikk inn i sokkelesten (komfort!), for så å bli nedbrutt over det direktør Line Ramstads konstaterte om klodens tilstand og hvordan vi tenker økonomi og ikke jordens tålegrense i det vi foretar oss (ikke noe nytt, men fremdeles mørkt).

Så ble jeg oppløftet igjen, av bærekraftprofessor Tine Heglis gøye fortelling og etterlysning etter komfortoppgjøret i arkitekturen. Et innlegg som jeg oppfattet som en kritikk av alt vi må kvantifisere for å unngå ditt og datt, og at fokuset går bort fra selve kjernen i arkitekturfaget: Når kjenner vi at omgivelsene gjør oss godt?

Og slik trearkitekt Jørgen Tycho poengterte: Vi lever i en petrokjemisk verden og er inne i den nitti prosent av tiden; vi lever med en stor distanse til naturen som vi egentlig er en del av og som vi vet reduserer stress og bidrar til velvære.

En omvei til offentlige anskaffelser

Så. Nå tenker du kanskje at dette skal utvikle seg til en kritikk av arkitekturtriennalens tema. Men tvert imot! Det var heller det at jeg ble gira på å dra analogien over til noe annet som opptar meg om dagen: offentlige oppdrag.

Arkitekturtriennale-oppstarten satte i gang noen tanker om hvordan alle mulige systemer fremmedgjør oss fra kjernen i det vi skal drive med. Jeg tenkte også at kanskje du ikke hadde giddet å lese mer om overskriften var offentlige anskaffelser, så jeg var litt sleip og lokket med et med et dagsaktuelt tema.

Fordi. I løpet av de siste ukene har jeg tenkt mye på offentlige anskaffelser for landskapsarkitektur- og arkitekturtjenester (heretter samlet i begrepet arkitektur). Jeg opplever en fremmedgjøring mellom vårt fag og hvilken informasjon og kunnskap man blir evaluert på i konkurransen om å få offentlige oppdrag.

Fem grunner til fremmedgjøring

For det første er det et virvar av KGV-er der ute (KGV= konkurransegjennomføringsverktøy). Felles for de fleste av dem er en brukervennlighet som er helt utrolig dårlig – og ingen fungerer på samme måte.

For det andre er det ekstremt byråkratisk språk i utlysningene. Mye av dette kan man sikkert takke EU for, det gjelder for eksempel når du skal fylle ut ESPD-ene (når du først har lett en halvtime etter hvor du skal fylle de ut). Et arkitekturfaglig språk inviteres det ikke til.

For det tredje så synes det å være en dreining mot at det ikke er lov å legge ved visuelt materiale, mye må forklares med ren tekst rett inn i en tekstboks i nettleseren. Arkitektur er et visuelt fag, og skal man lage gode byrom, vakre fasader og steder folk trives er det visuelle av avgjørende betydning. Jeg tillater meg å spekulere: Har KI gjort sitt inntog i evalueringene? Er det derfor det (per nå) blir vanskeligere med tegninger og fotografier?

For det fjerde så bistår spesialiserte AS-er det offentlige med å få den mest vanntette juridiske utlysningen, men hvor er arkitekturkompetansen hos disse firmaene? Hvordan kan det arkitekturfaglige kvalitetssikres i en slik modell der det offentlige kjøper inn kompetansen på anskaffelse for å lage anskaffelsen?

For det femte så ser vi at pris nesten alltid er viktigere enn kvalitet i evalueringene. Men dette tar Arkitektbedriftene allerede brilliant for seg i en kronikk i Kommunal rapport (13/11) og også ute på Arkitektur 14/11 (så flere tenker på offentlige anskaffelser om dagen allikevel!) og slår der fast: «Offentlige innkjøp er blant våre viktigste politiske verktøy for å skape varig verdi for samfunnet».

Så hvordan får vi til endring?

Tar vi Hammersborgerklæringen, den politiske plattformen til Oslo 2023-27, så er ordet arkitektur ikke nevnt en eneste gang. Men, det står om anskaffelser, at byrådet vil utforme konkurransegrunnlag på en måte som legger til rette for innovative løsninger. Kunne dette vært en vei å gå, eller hva sier du, James?

I Lala har vi i flere år jobbet for å få offentlige anskaffelser som angår arkitektur til å ha arkitektur som fremste evalueringskriterium. Nå er det to år siden vi sist prøvde å få politikere og byråder i Oslo i tale (lyktes ikke helt!) – men altså vi er her fortsatt og bidrar mer enn gjerne med innspill!

Eller kanskje det er andre kommuner eller offentlige oppdragsgivere der ute som vil være med å utvikle pilotmodeller for offentlige anskaffelser som evaluerer på kvalitetskriterier for arkitektur?

Vi vil gjerne konkurrere om offentlige oppdrag og være med å skape varige verdier. Men systemene som skal beskytte kvalitet, ender opp med å redusere den. For arkitekturfaglige oppgaver ber jeg om at arkitekturen kommer først. Og at den selvfølgelig også inkluderer og spiller på lag med naturen.