Hvilke modernistiske bygninger kan Arkitekturopprøret verdsette?

Saher Sourouri forteller i Aftenposten 15. juli at Arkitekturopprøret ikke er imot modernistiske bygg. Bare det blir plass til både modernistisk og tradisjonell arkitektur.

Audun Engh har en presisering i Minerva: Arkitekturopprøret «verdsetter gode modernistiske bygninger». Men hvilke modernistiske bygninger mener han er «gode»?

For å hjelpe i gang diskusjonen kan vi se på listen som står i «En sort bok om arkitektur» av Alexander Z. Ibsen og Christopher Rådlund fra 2012. Der kan en lese at «Det er ingen ting i veien med modernistiske enkeltbygninger slik som Ekebergrestauranten, Sundtbygningen eller operaene i Sydney og Oslo.» Jeg er enig i at dette er gode bygninger, men hvorfor er det «ingen ting i veien med dem»?

De fire eksemplene viser hvor vid sekkebetegnelse «modernistisk arkitektur» er. To av bygningene er funkis fra 1930-tallet med ganske nakne fasader av et slag som forskning viser – i følge Sourouri – skaper mistrivsel og uhelse. Kan de da aksepteres? De to operabygningene er fritt formede kjempeskulpturer, kan de verdsettes som «gode»? Den sorte boken gir tvetydige svar. En håpefull tegning på forsiden viser Oslo-operaen som ruin.

Selv mener jeg at mye som bygges er undermåls. Men det er de gode eksemplene jeg er mest opptatt av. Når Arkitekturopprøret «verdsetter gode modernistiske bygninger», så må vi få vite hvilke modernistiske bygninger som har kommet gjennom opprørernes nåløye. Det vil åpne for en mye mer nyansert samtale om samtidsarkitekturen enn den Arkitekturopprøret har gitt oss til nå.

I 1975 hyllet professor Christian Norberg-Schulz Norske Liv-gården i Fredrikstad fordi arkitektene Ole Arnt Arntzen og Nils Petter Solheim brukte «konvensjonelle elementer» som pilar og bue og demonstrerte at visse former var «tidløse». Samme arkitekter tegnet også den katolske kuppelkirken St. Birgitta (1990) i samme by, den burde glede tradisjonalister og alle andre. Det samme gjelder for St. Olav domkirke (2016) og Erkebispegården (1983), begge i Trondheim.

Det er riktig at det er mange dårlige modernistiske bygninger, de bør kritiseres. Men dersom Arkitekturopprøret hele tiden kontrasterer modernistisk «styggedom» med vakre før-modernistiske bygninger, stenger man seg ute fra et viktige sektor i vår tids kultur. Kanskje opprørerne også fremmedgjør seg fra deler av befolkningen.

Bergenserne er med rette stolte av Grieghallen, de som besøker Domkirkeodden på Hamar er oftest begeistret for Vernebygget og Storhamarlåven, i Bodø forteller folk meg hvilket løft kultursenteret Stormen har gitt byen, i Vennesla vet folk at de har fått et fantastisk bibliotek, nordmenn og utenlandske turister legger opp sine feriereiser slik at de får med seg flest mulige av rasteplassene til Nasjonale turistveger. Og ingen nyere norsk bygning er blitt møtt med slik allmenn jubel som Operaen i Oslo. Akkurat som det er mulig sette pris på ulike musikksjangre kan man også sette pris på både tradisjonell og modernistisk arkitektur.

Ulf Grønvold, arkitekturhistoriker