Hvor ble det av ambisjonene for uterommene?

Tromsø er omgitt av spektakulær natur, men det er de nære stedene som former hverdagslivet. Hvorfor oppleves da viljen til å prioritere de gode uterommene så liten i dagens byutvikling?

Av Ragnhild Haave

Tromsø er omgitt av spektakulær natur, men det er de nære stedene som former hverdagslivet. Hvorfor oppleves da viljen til å prioritere de gode uterommene så liten i dagens byutvikling?

Av Ragnhild Haave

Frederick Law Olmsted + Tromsø = sant?

Illustrasjon: Ragnhild Haave

Jeg føler meg heldig som bor i Tromsø. En by omringet av spektakulære fjell og vakker natur, omgivelser som tar pusten fra enhver måpende turist. Som tilflyttende student var det dette jeg så fram til. Jeg gledet meg til puddersnø og deilig skikjøring, luftige toppturer og teltnetter i storslått natur.

Mye stod til forventningene, men i en travel studiehverdag oppdaget jeg at livet i Tromsø først og fremst utspilte seg helt andre steder. Det var den litt kronglete veien til og fra universitetet, de lange lunsjpausene traskende opp og ned Storgata og de sene kveldsturene i lysløypa som ble noen av mine viktigste hverdagslandskaper.

Det er disse stedene som former byen og bylivet. Steder som er tilgjengelig for alle, som kan nås fra husdøra, der naturen får ta plass og gjør den urbane byen mer levelig. Hvorfor oppleves da viljen til å prioritere de gode uterommene så liten i dagens byutvikling?

Kan vi ha blitt så bortskjemte på enorme, storslåtte landskap at vi glemmer viktigheten av de nære stedene? Hvor ble det av ambisjonene for byens uterom?

Kanskje må vi lete i fortiden for å finne tilbake til engasjementet og viljen. Hvis vi retter blikket bakover, trer en sentral skikkelse frem: Frederick Law Olmsted (1822-1903). I en tid preget av urbanisering, industrialisering og en kvelende trangboddhet, kjempet Olmsted for de grønne lungene, slik at byen skulle få «puste». Han mente at uterommene ikke bare hadde estetisk og sosial verdi, men at de var helt grunnleggende for at menneskene kunne leve gode byliv.

Olmsted står bak noen av de mest ikoniske parkene i moderne byhistorie, blant dem Central Park i New York. Selv om Tromsø er en liten by med mindre urban karakter, er Olmsteds evne til å tenke helhetlig, langsiktig og ikke minst ambisiøst, noe vi burde la oss inspirere av.

Et annet tydelig eksempel på dette er The Emerald Necklace (Boston, 1878), et stort og sammenhengende parksystem som på plantegningen kan minne om et smykke bestående av dypgrønne smaragder. Tromsø har også sine smaragder: Telegrafbukta, Prestvannet og Tromsømarka, for å nevne noen. Dette er de virkelig store juvelene byen kan smykke seg med, som må tas vare på for fremtiden.

Men et smykke er ikke komplett uten et mangfold av edelstener og perler. Det må satses på flere store uterom, edelstener som er varige, rause og ambisiøse nok til at de ikke kan overses eller «spises opp» i videre byutvikling. Samtidig trenger vi de mindre perlene, stedene og nabolagene i umiddelbar nærhet, som tilfører kvalitet mellom de større grøntområdene.

Like viktig er smykketråden som binder alt sammen, gatene, veiene og stiene som gjør det mulig å bevege seg i byen. Klimaet her nord, med vinterkulde og mørketid, begrenser naturlig lengre opphold i byrommene og gjør utendørssesongen kortere.

Da blir koblingene ekstra viktig, som uformelle møteplasser som holder byen levende året rundt.

Ragnhild Haave er landskapsarkitekt i Haave Sletten landskapsarkitekter.
Foto: Trond N. Haave

Byutviklingen i Tromsø preges i dag av et presset boligmarked og mål om fortetting. En tett voksende by legger større press på de gjenværende naturkvalitetene og fellesarealene i byen vår. Med stadig økt turisme må vi også spørre oss selv hvem vi utvikler byen for.

Viktigst av alt er at uterommene ikke reduseres til et salgsargument for stadig større utbygginger, nye fyllinger i fjæra og innskrenkinger av allment tilgjengelige fellesarealer. De gode uterommene må være selve bærebjelken i en framtidsrettet byutvikling. Olmsted jobbet med The Emerald Necklace i over 20 år, noe som viser at kvalitet krever både langsiktighet, utholdenhet og dedikasjon.

Tør vi å satse på dette, vil Tromsø i framtiden kunne smykke seg med et varig og sammenhengende nettverk av gode uterom, som gir verdi både for besøkende, dagens innbyggere og for de som skal bo her om 100 år.