Hvordan ble fagjuryen den nye menigheten?

Ironisk nok er modernismen, som ideologi, et produkt av kristendommen. I sin progressive forståelse av historien er den født av tankegods som til syvende og sist stammer fra kristen teologi. I sin tro på at verden kan renses for gamle synder og gjenfødes, ren og ny, er modernismen en sekulær parodi av kristen millenarisme.

Og i troen på at de har funnet én stil, for alle steder og alle tider, luktes kristen universalisme lang vei.

Men det er nok i sitt forhold til estetikk at modernismen best avslører sine røtter i religion. Det er velkjent at Martin Luther foraktet den katolske kirkens bruk av gull og glitter, som han mente ikke ble brukt for å tjene Gud, og som var bygget på de fattiges rygger. Andre reformatorer, som Jean Calvin, fulgte logikken et skritt videre, og mente Gud skulle tilbes i ekstrem nøkternhet – i fargeløse og kunstløse bygg.

Men selv før Reformasjonen hadde noen katolikker – Cistercienserordenen – kvittet seg med enhver dekorasjon som kunne distrahere dem fra gud, og dyrket med det en slags protominimalisme, med hvite, innholdsløse vegger.

Herfra er veien åpenbart ikke lang til modernismens profeter: til Gropius, Loos, Miës og Corbusier, via victoriatidens Pugin og Ruskin. Det er ikke tilfeldig at Le Corbusier, modernismens yppersteprest, kom fra en kalvinistisk familie (selv om det siste bygget han ferdigstilte var et katolsk betongkloster).

Modernistenes forestilling om at funksjonalisme er et moralsk imperativ, er med andre ord arvet fra visse grener av kristendommen. Det er lite annet enn sekulær puritanisme.

Men modernistiske kirker er samtidig alt annet enn «ydmyke» på den opprinnelige, protestantiske måten. Kirker bygges ikke lenger for menigheten, men for juryer. De bygges for å være «signalbygg» – for å knive om, og smykke seg med, arkitekturpriser de færreste har hørt om.

Det er derfor bare en ny form for forfengelighet, dog en bevisst upopulær en. Middelalderens mektige gotiske kirker betaler enda for seg i turisme, nettopp fordi de appellerer til folk flest. De modernistiske «signalbygg»-kirkene, derimot, blir antagelig et historisk blaff. Innen hundre år vil nok de fleste være revet, uten stort savn.

Hvis kirken skal være et sted for det evige, for det tidløse – hvis den skal løfte blikket til noe større enn oss selv, forbi vår lille samtidighet – hvorfor klinger den seg fortsatt til en upopulær modernisme? Arkitekten Christopher Wren sa at arkitektur skal sikte mot evigheten. Kirken (og arkitekturfaget generelt) har i stedet gått for «planlagt foreldelse».

Noen vil nå kanskje skyte inn: Hva med nybygde Sædalen kirke, som nylig vant folkets pris i Bergen kommunes Arkitektur- og byformingspris? Dette var til og med en demokratisk avstemning! Det er riktig at kirken vant avstemningen, den dro inn rundt 550 stemmer, 22 % av totalen. All den tid Bergen nærmer seg 300 000 innbyggere, er det for meg noe tvilsomt at dette er særlig representativt. Mer sannsynlig er det heller at det vitner om hvor dårlig resten av kandidatene var – det var tross alt ingen klassiske alternativer å velge mellom i år heller.

Spørsmålet forblir: Skal kirkene våre appellere til folk flest eller en liten smakselite? Ønsker de å vinne folkets hjerter eller snevre arkitekturpriser? Skal de dyrke en følelse av tilhørighet eller irritasjon? Enn så lenge svaret på disse spørsmålene er sistnevnte, vil jeg, som mange, søke ut julekosen et annet sted – og håpe på en ny reformasjon.