Meninger / Debatt
Arkitekturopprøret er ikke problemet – det er et varsel!
Av Frederik Nygård Stokvik
Ikke min agenda
Arkitektur og planlegging må løse konkrete problemer, ikke være en skjønnhetskonkurranse, slik har det alltid vært, skriver Gerrit Mosebach.
Av Gerrit Mosebach
Arkitektur og planlegging må løse konkrete problemer, ikke være en skjønnhetskonkurranse, slik har det alltid vært, skriver Gerrit Mosebach.
Av Gerrit Mosebach
Gerrit Mosebach er sivilarkitekt og byplanlegger.
Foto: privatInnlegget mitt i Arkitektur tirsdag 9. januar var primært en appell rettet mot arkitektene. Jeg tror ikke at arkitektene foreløpig har våknet. Den klaustrofobiske tausheten er fortsatt øredøvende, ikke minst i kommentarfeltene i sosiale medier.
Det er Arkitekturopprøret (AO) som tar ballen, og det bør arkitektene ta på alvor. Her i Arkitektur brukes min kronikk nå som stråmann for å promotere eget tankegods og ideologi. Når Frederik Nygård Stokvik tror det er AO som er problemet, kan han ikke ha lest kronikken og tar kanskje AO for viktig.
Som jeg skrev, er AO et overfladisk symptom, kall det gjerne et varsel, på norsk arkitektur i krise. AO er hverken selve sykdommen eller medisinen.
At jeg kaller symptomet overfladisk, skyldes at det for AO stort sett handler om utseende og tilbakelagte stiler. Opprøret viser ingen interesse for arkitekturens kompleksitet og de underliggende systemene som faktisk former våre bygde omgivelser.
Frederik Nygård Stokviks svar på min kronikk underbygger nettopp dette. Han skriver primært om hvordan ting «oppleves». Jeg er fast overbevist om at fellesnevneren blant tilhengerne til opprøret er misnøye med mye av det nye som bygges, men på ingen måte en favorisering av en spesiell stil.
Jeg har aldri sagt at AO er en avsporing. Det jeg har skrevet, er at stildebatten og spørsmålet om stygt og pent er en avsporing. Og det er egentlig mer alvorlig enn som så. På den ene siden skjuler stildebatten systemfeil, på den andre er den autoritær, antiliberal og ensrettet.
Arkitektur og planlegging må løse konkrete problemer, ikke være en skjønnhetskonkurranse, slik har det alltid vært. Arkitekturen må se fremover, ikke bakover, og arkitektene må ikke se nedover.
