Innovasjonsdrevet design handler ikke bare om tilgang – det handler om kompetanse

Vi liker også å si at arkitekter forventes å ta tak i komplekse samfunnsutfordringer. Det kan godt være riktig, men da må vi også erkjenne at vi ikke klarer det alene. Vi har ikke nødvendigvis en dyp forståelse av komplekse samfunnsfenomener og vi har heller ikke alltid verktøyene eller metodene for å analysere dem. Det er sosiologer, antropologer og andre samfunnsvitere sine fagfelt.

Det vi kan – og bør – gjøre, er å integrere deres kompetanse i vårt eget arbeid, og bli langt bedre til å oversette innsikten deres til arkitektoniske strategier og løsninger. Å forstå sted og sammenhenger er ikke nok, vi må også forstå menneskene vi skaper rom for og sammen med.

Det er ett av kjerneprinsippene i designdrevet innovasjon: En vilje til å samskape med framtidige brukere, åpne opp den kreative prosessen, og teste, prototype og validere løsningene.

Denne diskusjonen handler derfor mindre om enkeltordninger og programmer, og mer om hvordan vi som fagfelt velger å utvikle oss (eller å bli stående der vi er).

Gnist er ikke DIP – og DIP er ikke Gnist

I debatten om arkitekter og DIP er det én grunnleggende misforståelse som stadig dukker opp. Det er egentlig ikke min rolle å forklare dette, men det må nevnes her for kontekstens del.

Gnist er laget for kommuner som vil bruke arkitekter og planfaglig kompetanse i innovasjonsarbeid. Utgangspunktet er samfunnsutfordringer, og resultatet er ofte arkitektur og stedsutvikling, nye prosesser, planer, steder og rom.

DIP er laget for virksomheter som vil bruke designkompetanse til innovasjon. Resultatet kan være et produkt, en tjeneste, en digital løsning, et system, et romlig konsept eller en merkevare. Arkitektur kan være en del av dette, men det er ikke hovedpoenget.

Derfor er ikke DIP et «manglende arkitekturprogram», men et designdrevet innovasjonsprogram – og da er det heller ikke rart at arkitekter er færre på DIP-listene.

Ikke en rettighet, men et ansvar

Her ligger egentlig kjernen: Innovasjonsroller er ikke noe vi får bare fordi vi mener vi har krav på dem. Det er noe vi må gjøre oss fortjent til.

Vi er redde, og vi har god grunn til det. En presset økonomi har strammet inn markedet og undergravd oppdragene vi tidligere kunne lene oss på. Men i stedet for å spørre hva vi må bli, fortsetter vi å spørre: Hvordan kan vi vinne tilbake markedene vi mener vi har krav på?

Samtidig har prosjektledelse i stor grad blitt overtatt av ingeniører, gjennomføringsfasene av utviklere, og nå er kunstig intelligens på vei inn i feltet vårt. De egentlige spørsmålene er: Hvorfor tok de over, og hvorfor lot vi dem? Et ubehagelig svar er at vi altfor lenge insisterte på at vi er «kunstnere», og da kompleksiteten i det bygde miljøet skjøv seg fra hytteprosjekter til byskala og bymessige utfordringer, hadde vi ikke utviklet kompetansen som trengtes for å henge med.

Og mens vi har stått fast i denne defensive posisjonen, opptatt med å diskutere titler og «førfaser», har designfeltet gått videre. Produkt og grafisk design har utviklet seg til høyst relevante strategiske roller: policy design, systemdesign, strategisk design, digital og interaksjonsdesign, innovasjonsdrevet design og tjenestedesign. Design har gradvis utvidet kompetanser, ferdigheter, nedslagsfelt og leveranser, fra Empathize, Define, Ideate, Prototype og Test til evnen til å jobbe med nesten hvilket som helst utfall i nesten hvilket som helst felt.

Det har ikke skjedd ved en tilfeldighet. Det er resultatet av et kontinuerlig, metodisk arbeid: vedvarende utprøving støttet av strukturerte verktøy, metoder og faglige begrunnelser, testing, dokumentasjon av effekt og utforsking av nye områder. Ved å åpne både utdanning og praksis for samskaping og samarbeid. Ikke ved å vokte eget revir, men ved å lære, ta opp i seg og utvide. Fremtidstenkning, ikke bare i ord, men i praksis.

Likevel snakker vi altfor ofte om «førfasen», medvirkning, workshops og post it-lapper som om det i seg selv var definisjonen på designpraksis. Det reduserer et helt fagfelt til en håndfull verktøy og skjuler hvor mye vi som arkitekter kunne lært av det.

Så kanskje er ikke det egentlige spørsmålet hvorfor Doga, DIP eller «designerne» ikke slipper arkitekter inn, men hvorfor det fortsatt er så vanskelig for oss å jobbe på tvers av disse grensene. Hvorfor er det så krevende for universiteter og høyskoler å få til sterke samarbeid mellom arkitektur og designutdanninger når de bokstavelig talt deler samme tak? Hvorfor ser vi så sjelden felles studioer, delte emner og felles prosjekter som forbereder studentene på å jobbe side om side med komplekse problemstillinger fra dag én?

Innovasjonsdrevet design handler ikke bare om tilgang, det handler om kompetanse. Vår egentlige utfordring er relevans, og det er noe vi faktisk kan gjøre noe med. Ikke ved å insistere på en plass i innovasjonsarenaene, men ved å utvikle den kompetansen, de partnerskapene og de tankesettene som gjør vår tilstedeværelse uunnværlig.