Kan arkitekter hjelpe oss med å se inn i fremtiden?

Det som overrasket meg under workshopen i Stockholm, var hvor langt denne typen arbeid allerede er kommet. I mange land er fremtidsstudier egne fagfelt, som for eksempel Copenhagen Institute for Futures Studies. I Norge finnes nok noen lignende tilnærminger innenfor flere fagdisipliner, og arkitektur er vel en av dem.

Arkitekter arbeider med å forme de fysiske rammene for fremtidens samfunn. Og scenariotenkning handler nettopp om dette, å undersøke hva som kan skje under ulike forutsetninger. Dette er altså kjent stoff for arkitektbransjen.

På flere områder er det nyttig å arbeide mer tverrfaglig. Fremtidig planlegging bør tenke med høy stemme i offentligheten, og betydelig mer langsiktig og med innspill fra flere profesjoner (arkitekter, statsvitere, sosialpsykologer, byplanleggere og så videre), i tillegg til den nødvendige politiske prosessen.

Fremtidens demokrati lar seg ikke tegne på samme måte som et bygg, men det betyr ikke at det ikke har romlige uttrykk. Politiske beslutninger materialiserer seg i byrom, i boligstrukturer og i hvilke liv som får plass.

Spørsmål knyttet til klima, teknologi og ulikhet er allerede i ferd med å endre byene våre, men ofte på måter som er vanskelige å gripe før konsekvensene blir tydelige. Og som ofte skjer på måter som ingen fagprofesjon er rigget til å adressere.

Hva skjer med et område over tid dersom tek-oligarker kjøper opp eiendom til datasentre? Hvordan ser byen ut når overvåkningskameraer finnes på hvert gatehjørne? Hvordan forskyves hverdagslivet når slike strukturer setter premissene, og hvilke konsekvenser får det for boligpolitikken, demokratiet og klimautviklingen?

Her ligger noe av arkitekturens styrke, evnen til å gjøre komplekse prosesser synlige.

Landskapsarkitekter kan for eksempel tegne fremtidige byrom hvor arter forsvinner, eller hvor vegetasjon ikke lenger overlever under endrede klimatiske forhold. Slike utviklingstrekk er allerede i gang. Over hele Europa dør trær som følge av økende temperaturer.

Det er tydelig at flere studenter og nyutdanna jobber på denne måten. Et eksempel er Ingrid Hagas masteroppgave «Skal hilse fra vannet», omtalt i Arkitektur. Med utgangspunkt i et boligområde i København som tidligere var våtmark, undersøker hun hva som skjer dersom vannet ikke først og fremst forstås som et problem som skal kontrolleres, men som en premissgiver for utvikling.

Prosjektet deler området inn i soner med ulik risiko, hvor bebyggelse i de mest utsatte områdene gradvis trekkes tilbake, mens naturen gis rom til å håndtere vannmengdene. Arbeidet strekker seg over tid, med scenarier 10, 50 og 100 år frem, og viser hvordan arkitektur og byutvikling endres når man ikke tar dagens forutsetninger for gitt. Det interessante er ikke kun hvordan København kommer til å se ut, men hva slags rom for tenkning en slik tilnærming åpner.

Arbeidet med Ny boligplan peker delvis i den samme retningen, ved å forsøke å forstå hvordan ulike utviklingstrekk kan påvirke boligbehov og bosettingsmønstre fremover.

Behovet for å arbeide mer systematisk med slike perspektiver er allerede her. Aktører som Shell, The Walt Disney Company og Deloitte har egne miljøer for fremtidsanalyse, nettopp fordi beslutninger i økende grad tas under usikkerhet.

Den samme tilnærmingen finnes også i internasjonale organisasjoner som International IDEA, og det er nærliggende å se for seg at dette også i økende grad preger arbeidet i organisasjoner som FN og EU.

At denne typen arbeid vil få større plass også i samfunnsutviklingen fremover, virker derfor ganske sannsynlig. Arkitekturens rolle i denne sammenhengen er kanskje å bidra til å gjøre fremtiden mer forestillbar, og dermed også gjøre komplekse problemstillinger vanskeligere å overse.