Kvalitet kan ikke bæres av enkeltpersoner

Arkitektonisk kvalitet må bestilles, ledes og forsvares – av et system som faktisk gir arkitekturen mandat. Hvis ikke vil barnas stemme, rommenes helhet og sykehusets menneskelighet fortsette å forsvinne, skriver Rannveig Hägg Berge i Arkitektforbundet.

Av Rannveig Hägg Berge

Rannveig Hägg Berge er arkitekt og fagrådgiver i Arkitektforbundet.

Foto: privat

Det ligger kanskje i sportens natur at pinnen skal leveres videre fra hånd til hånd. Den brenner i hånden, og vi løper videre – videre mot neste skifte. Men mens man har pinnen skal man helst gi jernet, gi alt, før man gir den videre.

I kjølvannet av Inger Therese Hoffs arbeid for barns rettigheter i sykehusbygg har spørsmålet om arkitektonisk kvalitet kommet i et skarpere lys. Etappen hun og mannen Jon Harald Skeie Hoff har løpt gjennom arbeidet med Sonja Viktorias stiftelse, har vært utmattende og lang. Den har flyttet arkitektonisk kvalitet fra et overordnet begrep til konkrete erfaringer – og gjort stafettpinnen vanskelig å sende videre uten å stoppe opp.

I sitt svar til Hoff skriver Vigdis Hartmann, seksjonsleder for utvikling og bærekraft i Sykehusbygg HF, at bransjen ønsker arkitektonisk kvalitet uten å definere den tydelig nok. Det er en ærlig og interessant utfordring. Samtidig reiser den et motspørsmål: hva skjer når kvalitet faktisk defineres, men likevel ikke får gjennomslag i prosjektene?

I samtaler med arkitekter – særlig de som arbeider i store sykehusprosjekter – beskrives et tydelig mønster. Kvaliteter forsvinner, ofte tidlig i prosessen, og uten reell mulighet for motstand. Mange vil eller kan ikke stå fram med dette, i frykt for å miste oppdrag eller jobb. De er del av et stort maskineri som først og fremst skal levere til rett tid, med rett pris og “riktig” kvalitet – men der helhet og romlig sammenheng ofte er det første som ryker.

Fra enkelterfaring til mønster

Vi i Arkitektforbundet ønsker å åpne for anonyme innspill og erfaringer fra prosjekterende arkitekter i sykehusprosjekter. Ikke for å peke på enkeltprosjekter eller enkeltpersoner, men for å synliggjøre mønstre: når kvalitet forsvinner, hva forsvinner først – og hva redder den noen ganger?

Slike innspill kan gi verdifull innsikt fra prosjektene, og være et kunnskapsgrunnlag i videre dialog med aktører som Sykehusbygg, Helsedepartementet og Direktoratet for byggkvalitet (DiBK). Med et slikt grunnlag bør det også være mulig å samle sentrale aktører til en rundbordssamtale om hva som faktisk setter rammene for kvalitet i norske sykehusprosjekter. På bakgrunn av dette peker det seg også ut noen faglige retninger det er verdt å diskutere videre.

Ett eksempel på hvor spørsmål om arkitektonisk kvalitet får helt konkrete konsekvenser, er hvordan standarder brukes – som i Standardromkatalogen til Sykehusbygg HF. Standarder er ikke nøytrale; de definerer areal, prioriteringer og handlingsrom. Dersom arkitektoniske kvaliteter og barns rettigheter ikke er integrert i disse premissene, blir de heller ikke styrende i prosjektene. Nettopp derfor er dialog mellom Sykehusbygg, arkitektbransjen, Arkitektforum for Helsebygg og Barneombudet avgjørende.

Et annet eksempel er dialogmøtene mellom Sykehusbygg HF og RIF, der sentrale rammebetingelser for sykehusprosjekter drøftes. Det er på slike arenaer forståelsen av kvalitet formes – og vektes. Skal arkitektonisk helhet være et premiss, må arkitektfaglig kompetanse være til stede når disse rammene diskuteres, ikke først når de allerede er fastlagt.

Besøk Innspillsportalen her

Hvem leder arkitektonisk kvalitet?

På systemnivå trer det fram et tydelig behov for sterkere arkitektfaglig bestillerkompetanse i det offentlige. Når helhet og kvalitet ikke etterspørres i bestillingen, får de heller ikke status som styrende premisser i prosjektledelsen. Det naturlige er derfor at prosjekteringslederrollen igjen rommer helhetsledelse. Arkitektfaglig designledelse bør enten inngå i denne rollen – eller gis et mandat ved siden av som faktisk kan styre prosjektene, ikke bare gi innspill underveis. Målet er ikke flere titler, men en tydelig rolle med reelt ansvar for helhet, rom og kvalitet.

Kultur er ikke kontrakt

Johannes Eggen beskriver dette presist i sin kronikk om å være arkitekt i store sykehusprosjekter: «Prosjektdirektøren har fastholdt at vi som valgte rådgivere er en del av hennes ledelse av prosjektet.» Her peker han på et samarbeid og en gruppedynamikk som gir arkitekturen tidlig definisjonsmakt. Men – og dette er avgjørende – det er ikke gitt av kontrakt. Det er gitt av kultur.

Arkitektonisk kvalitet svekkes ikke fordi arkitekter har mistet makt, men fordi prosjekteringsledelsen i mange prosjekter ikke lenger har mandat til å ivareta helhet, rom og bruk som styrende premisser. Der arkitekten tidligere ofte fungerte som helhetskoordinator – med ansvar for sammenhengen mellom arkitektur, funksjon, teknikk og økonomi – er prosjekteringsledelse i dag i stor grad redusert til fremdriftskontroll, leveransekoordinering og risikostyring. Når ledelsen av prosjekteringen løsriver seg fra arkitekturfaglig forståelse, blir arkitekturen et optimaliseringsobjekt, ikke et premiss.

Arkitektonisk ledelse kan riktignok utøves uten formell lederrolle – men det krever uvanlig kompetanse, utholdenhet og personlighet. Det er det problematiske paradokset: systemet fungerer bare når arkitekturen bæres av eksepsjonelle individer, ikke av strukturen. Når arkitektonisk kvalitet oppstår i store prosjekter i dag, skjer det altfor ofte på tross av systemet – ikke på grunn av det.

Inntil slike strukturer er på plass, må arkitekter både søke og prioriteres i prosjekteringslederroller. Ikke for å «ta makt», men for å sikre helhet. Dette er ikke et spørsmål om estetikk. Det er et spørsmål om mandat.

Når pinnene brenner, hjelper det ikke å løpe alene. Stafett er en lagidrett, og arkitektonisk kvalitet kan ikke bæres av enkeltpersoner. Den må bestilles, ledes og forsvares – av et system som faktisk gir arkitekturen mandat. Hvis ikke vil barnas stemme, rommenes helhet og sykehusets menneskelighet fortsette å forsvinne i neste skifte.