Kvalitetsprogram mot tafatt og tilfeldig arkitektur

To problemer

I dag skal kvaliteten i arkitektur og byrom sikres i detaljreguleringer. Det er her det kan stilles krav, enten fra byråkratiet eller fra politisk hold. Men det er to problemer i dagens praksis. 

Problem 1:

Plansaker er tunge, komplekse og vanskelige å kommunisere. De skal svare ut mange temaer, som gjør at arkitekturen – det fysiske sluttproduktet – står i fare for å forsvinne. Det mangler et visuelt og enkelt dokument som forklarer prosjektet tydelig, som synliggjør kvalitetene og som er bindnende.

Illustrasjonsheftet gjør det til en viss grad, men det inneholder også mye teknsik insformasjon som ikke gir essensen av prosjektet. 

Problem 2:

Mange utbyggere kvier seg for å sikre kvaliteter i bestemmelser. Et eksempel er en utbygging som skal skje over tid og der det er for tidlig å låse enkelte løsninger i plansaken. Bekymringen har i mange tilfeller sin naturlige årsak, ettersom en dispensasjon fra en bestemmelse har stor grad av uforutsigbarhet, eksempelvis hvis en nabo klager til Statsforvalteren.

I regulering mangler det derfor et verktøy som forplikter noe, men som gir både utbygger og kommunen en viss kontroll og mindre fallhøyde om det viser seg naturlig å velge en annen løsning enn det man først så for seg.

Tilnærming til en arkitekturveileder for Oslo

Oslo er en variert by med mange ulike stedsidentiteter. Dette må arkitekturveilederen ta høyde for. Veilederen bør dermed ikke peke ut én stil, men heller gi handlingsrom for å ta de ulike stedsidentitetene på alvor.

Samtidig kan ikke arkitekturveilederen være for vag. Den må vise vei og gi noen konkrete verktøy som svarer ut de problemområdene som nevnes innledningsvis.

I praksis vil det si at arkitekturveilederen bør forankres i kommuneplanen, der det f.eks. stilles krav om et «Kvalitetsprogram for arkitektur, byrom og landskap» for alle detaljreguleringer (i dag er det kun krav om kvalitetsprogram for energi og miljø). Mens hvordan Kvalitetsprogrammet skal utformes og hva det skal besvare, beskrives i den nye arkitekturveilederen.

Svaret på hva god arkitektur er må ligge i hver enkelt prosjekt og dermed utarbeides i hver enkelt detaljregulering.

En veileder i to deler

Den nye arkitekturveilederen til Oslo bør ta utgangspunktet i to deler. Den ene synliggjør Oslo som en variert by. Enhver ny detaljregulering bør derfor svare ut hvordan variasjon og lokal egenart ivaretas og styrkes, enten ut fra det som allerede finnes eller det som legges til.

Det andre er fokus på hva kvalitet er i arkitektur, byrom og landskap. Her kan arkitekturveilederen definere ulike «innsatsområder/fokusområder» som skal svares særskilt ut i nye detaljreguleringer. Dette kan være:

– Arkitektonisk idé, som øvrige designgrep springer ut ifra 

– Bebyggelsens forhold til landskapet og hvordan det møter bakken

– Inngangspartier

– Integrering av balkonger i fasaden

– Oppdeling av fasaden, relieff og taktilitet

– Tak/avslutning mot himmel 

I en detaljregulering skal alle disse temaene på en lettfattelig og visuell måte beskrives i et kvalitetsprogram. Dokumentet vil ha ulik form og innhold ut fra størrelsen på reguleringen, men skal svare ut følgende:

– Visjon (gjelder om det er et større område)

– Helhetsgrep (gjelder om det er et større område)

– Innsatsområder/fokusområder (de aktuelle som beskrives i arkitekturveilederen)

Kommunisere om arkitektur

Det som vil skille Kvalitetsprogrammet fra andre dokumenter i en plansak er et kommunikasjonsmessig aspekt. Hvis vi som fagmiljø skal få gjennomslagskraft for økt kvalitet i arkitektur og landskap må vi også kunne fortelle hvorfor vi tegner som vi gjør. Og da på en måte som folk flest forstår.

Politikerne er mer engasjerte i faget vårt enn på lange tider. Dette stiller krav til at vi som arkitekter klarer å formidle overfor både befolkning og politikere hva faget vårt innebærer og det kulturhistoriske ansvaret en 5000 år lang fagtradisjon gir. Akkurat nå er dette viktigere enn noen gang. 

Bestemmelser vs. retningslinjer

For at Kvalitetsprogrammet skal være et kommunikasjonsmessig relevant verktøy, må det tydeliggjøre hva planen faktisk sikrer. Altså på en enkel måte synliggjøre hva som sikres i kart og bestemmelser.

Det nye Kvalitetsprogrammet for NRK Normannsløkka er et eksempel på dette. Men for at det også skal bli et operasjonelt verktøy kan det innføres et nytt begrep – nemlig «retningslinjer» for arkitekturen.

Dette vil ikke være en juridisk form, men likevel et begrep som kan gi føringer og fokus på det fysiske sluttproduktet. Slike retningslinjer kan praktiseres på minst to måter:

– Den minst forpliktende varianten er at retningslinjene er noe utvikler pålegger seg selv for å synliggjøre hvilke ambisjoner som ligger til grunn i reguleringen. 

– En noe mer forpliktende variant er at det stilles krav i bestemmelsene (dokumentasjonskrav) til at en redegjørelse for hvordan retningslinjene er fulgt i byggesak, uten at det nødvendigvis finnes et ris bak speilet om de ikke følges.

Begge disse punktene handler om noe så enkelt som omdømme. Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av dette for seriøse utviklere. Dermed kan det ha en effekt. 

En siste variant er om retningslinjene faktisk kan brukes i byggesak, noe som kan gi kommunens saksbehandler et større forhandlingsrom i gitte faser av prosessen (regulering og byggesak). Pr. i dag er dette vanskelig på grunn av regelverket, men samtidig pågår det en diskusjon i flere kommuner (også opp mot departementet) om hvordan nettopp byggesaksfasen kan ha større innflytelse i saksbehandlingen.

For der det er en vilje, er det en vei (eller gate, som det nå heter), så det blir spennende å se hvordan dette lander.

Kvalitetsprogram for arkitekter, byrom og landskap for Skullerudbyen

Mandag denne uken leverte vi «Kvalitetsprogram for arkitektur, byrom og landskap for Skullerud» som et innspill til byråden i arbeidet med den nye veilederen. Det er nok et verktøy som må knas og eltes før det kan fungere universelt i alle større reguleringer, men i dette tilfellet har vi prøvd å se hvor enkelt et slikt program kan gjøres, med like lite tekst som i en barnebok.

Vi tester nå å legge ut et par eksemplarer på kafeene Samson og Byens Gulv, og så får vi se om noen hipstere eller pensjonister setter seg ned i vinduskarmen og blar. Før man vet ordet av det er «arkitektonisk idé», «relieff» og «stedsidentitet» noe folk snakker om rundt middagsbordet.