Aktuelt / Bransje
La oss ikke bli sittende fast på innovasjonsgjerdet!
Arkitekter og designere har ulik kompetanse. På samme måte som en kirurg og en fastlege har ulike roller i medisinen, skriver Joana Sá Lima til Anders Rubing.
Av Joana Sá Lima
Arkitekter og designere har ulik kompetanse. På samme måte som en kirurg og en fastlege har ulike roller i medisinen, skriver Joana Sá Lima til Anders Rubing.
Av Joana Sá Lima
Joana Sá Lima er arkitekt og partner i innovasjonsbyrået Comte Bureau, delgrunlegger av InnoArch og koordinator for New European Bauhaus-kapitlet i Norge.
Foto: Comte BureauSom arkitekt i et designdrevet innovasjonsmiljø med flere DIP-prosjekter bak oss, vil jeg være tydelig om én ting: Arkitekter er ikke bedre egnet til designdrevet innovasjon enn designere, spesielt ikke tjenestedesignere.
I Arkitektur-artikkelen «Savner arkitekter på Doga-liste», spør Anders Rubing om «Doga ikke anser arkitekter som designere», der han hevder at arkitektledede innovasjonsprosjekter vil «tenke større om samfunnsutfordringer». Rubing hevder også at tjenestedesignere «fjerner kompleksitet» ved å arrangere workshops og lage piloter uten å gripe tak i strukturelle forhold.
Jeg forstår frustrasjonen som arkitekt, men jeg opplever kritikken som malplassert.
Designfagmiljøene representerer utprøvde metoder og prosesser for samarbeid og samskaping, systemforståelse, endringskompetanse, atferdsdesign og eksperimentelle metoder som hjelper virksomheter og institusjoner å forstå meget komplekse utfordringen på flere nivåer, før de låser en løsning.
Designdrevne innovasjonsmiljøer er derfor bedre utstyrt til å løse denne typen komplekse prosjekter, både med tanke på erfaring, kompetanse og fremgangsmåter.
Arkitekter jobber som regel annerledes. De fleste praksiser prioriterer tradisjonell leveranse, og relativt få går dypt inn i designdrevet innovasjon eller metodene som hører til. Som profesjon er vi generelt ikke skolert i de samme brukersentrerte metodene for probleminnramming, hypoteseformulering og -testing, eller effektmåling som designerne benytter.
Derfor mener jeg kollegaen min tar feil: Arkitekter og designere har ulik kompetanse. På samme måte som en kirurg og en fastlege har ulike roller i medisinen. Begge er nødvendige, men de er optimalisert for ulike spørsmål, evidens og mål.
Rubing avslører den iboende stormannsgalskapen som bor litt i alle oss arkitekter: Vi kan tenke større. Kanskje er det sant. Å tenke større er likevel ikke det samme som å danne en dypere og annerledes forståelse av komplekse fenomener. Designdreven innovasjon forankrer innovasjonsarbeid i brukerbehov, systemer og målbare resultater.
Kompleksiteten blir ikke borte, den synliggjøres slik at vi kan forme den, teste den ut og håndtere den sammen.
Fremfor å bruke energi på at at A’en i Doga ikke er representert godt nok i det designdrevne innovasjonsprogrammet, eller at tjenestedesignere tar alle jobbene, kan vi arkitekter sikte mot en oppgradering av egen faglige nysgjerrighet og lære designdreven innovasjonsmetodikk.
Eventuelt kan vi bli sittende på innovasjonsgjerdet og klage på det som foregår rett foran nesa vår. Jeg håper og tror de fleste av oss velger det første.
