Min favorittparagraf sviktes

Vanskelig å forsvare

I arbeidet med en håndbok om kultur i eksisterende bygg har jeg sett på hvordan denne paragrafen brukes rundt om i landet. Det jeg fant er vanskelig å forsvare.

I Bergen koster det 1300 kroner å søke om unntak etter §31-4. I Oslo: 15 010 kroner. I Tromsø: 26 900 kroner. Samme paragraf, samme lovverk, over tjue ganger så dyrt. Og dette er prisen per unntak. En bruksendring kan kreve unntak fra flere krav, og du betaler for hvert enkelt.

I tillegg må du betale uavhengig av om søknaden blir godkjent eller ikke. Det er jo ikke slik at det er viktigere å ta i bruk eksisterende bygg i Bergen enn i Oslo eller Tromsø.

Og gebyret er bare én del av regningen. En bruksendring krever søknader til flere myndigheter, og hver søknad utløser nye gebyrer. Søknadene krever fagkonsulenter: arkitekt, brannrådgiver, energirådgiver, bygningsingeniør, kanskje advokat, og det er bare noen av dem.

Konsulentkostnadene alene kan løpe til flere hundre tusen kroner. Prosessen tar måneder. Og selv om kommunen gir unntak, kan Arbeidstilsynet likevel si nei. Heller ikke der skilles det mellom nybygg og eksisterende bygg.

For et beboerinitiativ eller et lite kulturhus drevet av frivillige, som bare ønsker tilgang til et lokale og å fylle det med liv, er dette nærmest uoverkommelig. Er det slike systemer vi vil ha?

Skreddersydd for ombruk, priset som alt annet

Dispensasjon er et mer generelt verktøy, som blant annet brukes for å lempe på tekniske krav i nybygg. Hvis vi mener alvor med å ta eksisterende bygg i bruk, burde unntak med utgangspunkt i §31-4 koste mindre enn en dispensasjon.

I Trondheim gjør den det: 3 450 kroner, dispensasjon 8 630. Men i en god del kommuner koster de det samme. Og i Tønsberg koster unntak 13 861 kroner, mens dispensasjon koster 10 596. Det er det motsatte av hva paragrafen var ment å gjøre.

Men det er ikke bare gebyrene som er problemet. Også ordlyden jobber mot paragrafen. §31-4 handler om å tilpasse kravene til eksisterende bygg. Men ord som «unntak» og «fravik» får det til å høres ut som at du ber om å slippe unna noe.

Det preger både den som søker og den som behandler søknaden. Begge møter en paragraf som høres ut som et smutthull. Kanskje burde vi kalle det en tilpasning.

En paragraf som må holde det den lover

Ambisjonen om å ta i bruk eksisterende bygg deles av alle. Men det er påfallende lite snakk om konkrete løsninger. §31-4 er en konkret løsning. Den gir oss muligheten til å behandle eksisterende bygg som ressurser, ikke som problemer som må løses med nybyggkrav.

Men så lenge paragrafen er ukjent og det varierer fra saksbehandler til saksbehandler hvordan den tolkes, fungerer den ikke etter intensjonen. Jeg møter stadig folk i byggebransjen og kulturfeltet som aldri har hørt om den. Slik skal det ikke være.

Skal den fungere, må intensjonen bak den nå frem: Til kommunene som setter gebyrene, til saksbehandlerne som vurderer søknadene, og til aktørene som ikke vet at den finnes.

Det krever erfaringsdeling og tydeligere føringer fra nasjonalt hold, slik at kommuner kan lære av de som allerede gjør det riktig.

Handlingsrommet finnes. Det er kommunestyret som vedtar gebyrregulativet, og noen bruker det allerede til å vise hva de prioriterer. I Volda får frivillige organisasjoner 50 prosent rabatt på byggesaksgebyrer for allmennyttige formål, med mulighet for helt fritak. I Oslo får du 70 prosent rabatt for bygg med formell vernestatus. Men dette er ikke normen.

Akkurat nå er §31-4 en utstrakt hånd som altfor få vet om, og altfor mange ikke har råd til å gripe.