Meninger / Debatt
National feststemning
Av Siri Moseng, Jan Olav Jensen, Beate Hølmebakk, Per Tamsen, Tanja Lie, Carl-Viggo Hølmebakk
Når byens betongarv forsvinner i stillhet
Vi må gå grundigere til verks før vi konkluderer med at riving er den eneste løsningen, skriver arkitekt Karoline Manvik.
Av Karoline Manvik
Vi må gå grundigere til verks før vi konkluderer med at riving er den eneste løsningen, skriver arkitekt Karoline Manvik.
Av Karoline Manvik
Paleet parkeringshus i Oslo sentrum er bare ett av mange eksempler på strukturer som dømmes som verdiløse før potensialet deres i det hele tatt er vurdert, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Karoline ManvikMens vi hyller fortidens arkitektur, rives bygninger fra vår nære fortid med et skuldertrekk. Paleet parkeringshus er bare ett av mange eksempler på strukturer som dømmes som verdiløse før potensialet deres i det hele tatt er vurdert. Har vi egentlig råd til å kaste 1980-tallets historie på dynga i en tid hvor bærekraft er mer enn et pynteord?
I 2024 skrev jeg masteroppgaven Reassembling the Rejected ved AHO. Et prosjekt som undersøkte mulighetene for videre liv og ombruk av Paleet parkeringshus — og om en struktur designet for
biler kunne få en ny funksjon utover sitt opprinnelige program.
Det ble en spekulativ søken etter kvaliteter i uønskede bygninger. En søken jeg mener er avgjørende å videreføre og utfordre. Den pågående rivingen av det som ofte er blitt kalt «Kvadraturens stygge andunge» har fått meg til å reflektere over hvordan vi forholder oss til byens eksisterende bygningsmasse – og historiene som følger med.
Litt for raske
Vi er tross alt enige om at arkitektur representerer vår identitet, vår historie og vår kultur. Og her kommer vi ikke unna 1980-tallet. Disse betongstrukturene med flislagte fasader anses foreløpig ikke som historisk verdifulle.
I stedet for å investere tid, kunnskap og ressurser i å ombruke dem, konkluderer vi kanskje litt for raskt med at levetiden er over, og at etasjehøydene er for lave til å møte dagens krav.
«Vi bygger historien sten for sten», står det skrevet på banneret foran Paleet P-hus i Oslo.
Foto: Karoline Manvik
Riving på Fagerborg i Oslo.
Foto: Karoline ManvikSten for sten
Konsekvensen blir at Bane Nor «bygger historien sten for sten» på nytt – denne gangen med en bygning som skal kle området bedre. Området byr på betydelig historisk dybde, men mye har skjedd siden 1600-tallets Kvadraturen.
Og til tross for at vi ikke er i en posisjon til å velge selektivt hvilke historiske aspekter vi vil omfavne jevnes disse betongstrukturene med jorden som om de aldri hadde verdi.
Karoline Manvik er arkitekt mnal og medgrunlegger av Studio Braak.
Foto: Studio BraakIkke bare bærekraft
Med litt vilje og omstillingsevne kan bygninger det som Paleet P-hus en gang var, fått nye liv og bidratt til å bevare byens unike karakter. En karakter vi mister når vi river og erstatter med arkitektur på Arkitekturopprørets premisser.
Kanskje var det faktisk virkelig helt umulig å gjøre noe med de 18 000 tonnene med betong som står på tomten i dag? Men dette er ikke den eneste bygningen fra sin tid som står overfor samme skjebne. Og dersom levetiden på slike bygg er så kort som 40 år, har vi et alvorlig bærekraftsproblem.
I en tid hvor klima og miljøhensyn er avgjørende, må vi neste gang gå grundigere til verks før vi konkluderer med at riving er den eneste løsningen. For dette handler ikke utelukkende om bærekraft – det handler om å ta vare på den historiske kompleksiteten og egenarten i byene våre.
