Når kulturbygg blir økosystemer

Om samskaping, fleksibilitet og nye konstellasjoner i fremtidens kulturbygg. Et svar til Joana Sá Lima og Herman Billett.

Av Thomas Bendiksen

Om samskaping, fleksibilitet og nye konstellasjoner i fremtidens kulturbygg. Et svar til Joana Sá Lima og Herman Billett.

Av Thomas Bendiksen

Thomas Bendiksen er prosjektleder på Rogaland Teater for Nye Rogaland Teater og Stavanger museum.

Foto: Marius Hansson Vervik

I et stadig mer presset offentlig økonomisk landskap øker forventningene til hva store kulturbygg skal bidra med. Det er ikke lenger nok at et bygg dekker én institusjons behov. For å kunne forsvare omfattende offentlige investeringer må kulturbygg løse flere samfunnsoppgaver samtidig, sosialt, bymessig og organisatorisk. Nettopp derfor blir diskusjonen om hvordan vi utvikler og bruker kulturbygg stadig viktigere.

Joana Sá Lima og Herman Billett beskriver i sitt innlegg Det tredje rommet: Fra monument til moment i Norges kulturbygg hvordan mange nyere kulturbygg har fått monumentale foajeer som står tomme store deler av døgnet. De peker på et tydelig paradoks: Bygg som er finansiert av fellesskapet, plassert sentralt i byen og ment å være åpne og inkluderende, er ofte bare i bruk i korte tidsvinduer knyttet til forestillinger og arrangementer.

Dette er ikke bare et arkitektonisk spørsmål. Det handler om hvilken rolle kulturbygg spiller i byen og samfunnet.

Fra bygg til system

I tendensanalysen Fremtidens kulturbyggerier beskriver det danske trendbyrået Seismonaut en utvikling der kulturbygg i økende grad må forstås som dynamiske helheter, der arkitektur, beliggenhet, innhold og organisasjonsformer påvirker hverandre kontinuerlig. Dette kan leses som et skifte fra kulturbygg som solitære objekter til kulturbygg som økosystemer. En slik forståelse er avgjørende dersom kulturbygg skal være robuste, relevante og bærekraftige over tid.

Tradisjonelt har kulturbygg ofte blitt utviklet som ferdige løsninger med tydelige romprogram og definert bruk. I dag forventes noe annet. Kulturbygg skal fungere gjennom større deler av døgnet, for flere grupper, med lavere terskler for deltakelse. Det stiller nye krav til både utforming og organisering.

Beliggenhet handler i denne sammenhengen ikke bare om geografi, men om koblingen til byliv, daglige bevegelsesmønstre og eksisterende møteplasser. Et bygg kan ligge sentralt, men likevel oppleves utilgjengelig dersom rommene og bruken signaliserer at man bare er velkommen til bestemte tider og formål.

Fellesrommet som sosial infrastruktur

Der Sá Lima og Billett etterlyser en overgang fra foajeen som tempel til foajeen som bystue, kan dette forstås som et skifte i hvordan vi tenker om fellesarealer. De må planlegges som sosial infrastruktur, ikke som restareal eller sirkulasjonssoner.

Det krever bevisste valg knyttet til programmering, bemanning og ansvar: Hvem er rommene til for klokken elleve en tirsdag? Hva skjer der når sceneteppet er lukket? Hvilke grupper føler at de er invitert inn, og hvilke gjør det ikke?

Erfaringer fra blant annet bibliotek og museer viser at når fellesrom aktivt kurateres for ulike former for opphold, arbeid, læring, lek og uformelle møter, kan de bli reelle tredje rom i byen. Ikke bare gjennom arkitekturen, men gjennom daglig bruk.

Hvorfor dette er avgjørende nå?

Seismonaut peker på at fremtidens kulturbygg ikke kan utvikles ferdig på tegnebrettet. De må formes gjennom samskaping over tid, ikke som medvirkning i etterkant.

For kulturinstitusjoner innebærer dette et skifte fra å være rene brukere av bygg til å bli aktive medutviklere av systemer. Robusthet oppstår først når arkitektur, fagmiljøer, publikum, innhold og organisering spiller sammen.

Derfor er diskusjonen om fellesrom, samskaping og nye organisasjonsformer ikke en detaljdebatt, men et veivalg. I en tid med pressede offentlige ressurser kan vi ikke lenger forsvare store bygg som står tomme store deler av døgnet. Prosjekter som kan svare på flere samfunnsbehov samtidig, utnytte arealer bedre og invitere flere grupper inn, vil stå sterkere både politisk og sosialt.

Fremtidens kulturbygg må være mer enn scener, de må være aktive og inkluderende rom i byens sosiale og kulturelle liv.