Meninger / Debatt
Skal vi bygge annerledes, må vi også lære annerledes
Av Andrea Pinochet
Hva om vi møtte et sykehusbygg med de samme spørsmålene en designer stiller til en app: Hvem skal bruke dette? Hva trenger de? Hva er de redde for? Hva gir dem håp, spør detltakerne i en workshop som tar for seg helsedebatten under festivalen DARK i Tromsø.
Hva om vi møtte et sykehusbygg med de samme spørsmålene en designer stiller til en app: Hvem skal bruke dette? Hva trenger de? Hva er de redde for? Hva gir dem håp, spør detltakerne i en workshop som tar for seg helsedebatten under festivalen DARK i Tromsø.
Tenk deg at du er alvorlig syk. Du har vært på sykehus i dager, kanskje uker. Endelig får du lov til å gå ut og trekke litt frisk luft. Men «ute» viser seg å være et lite område omgitt av stålplater, betongvegger og piggtråd. Veggene er så høye at landskapet rundt forsvinner.
Hva sier det rommet til deg i det øyeblikket?
Utenfor sikkerhetsposten ved Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø er det nylig bygget et midlertidig uteområde. Det oppfyller viktige sikkerhetskrav og gjenspeiler den krevende balansegangen klinikere og planleggere må håndtere hver eneste dag.
Samtidig inviterer det til en større refleksjon – ikke om Åsgård spesielt, men om et spørsmål vi sjelden snakker åpent om: Hva forteller omgivelsene oss når vi er på vårt mest sårbare?
Når folk hører ordet «design», tenker de gjerne på estetikk – pene hjem, logoer, møbler. Men design handler om noe mer grunnleggende. Det handler om hvordan ting er formet, og hvordan formen påvirker oss. Vi kjenner det alle: døra du ikke skjønner hvordan du skal åpne, skjemaet du ikke forstår, venterommet som får skuldrene til å krype opp i stedet for ned.
Dårlig design er noe vi merker. God design er noe vi knapt legger merke til – fordi den støtter oss i det stille.
I helsevesenet er ikke dette en luksus. Det er en del av selve omsorgen. På sykehus, sykehjem, NAV-kontor og psykiatriske poster påvirker utformingen av rommene direkte hvordan folk har det, hvordan vi mestrer og hvordan vi blir friske.
Dette er ikke en ny tanke. Allerede i 1984 viste Roger Ulrich at pasienter som så trær fra sykehusvinduet, ble raskere friske og brukte mindre smertestillende enn de som så rett inn i en murvegg. Siden har forskningen gang på gang vist at omgivelser med dagslys, natur, privatliv og verdighet reduserer stress, aggresjon og tvangsbruk – også i psykiatrien.
En studie i Lancet Psychiatry fra 2020 går enda lenger: utformingen av psykiatriske bygg bør bygge på menneskerettigheter, verdighet og selvstendighet. Enkelte designvalg, skriver forfatterne, trenger ikke engang begrunnes med målbare resultater – det holder at de gjenspeiler verdiene våre.
Veggene rundt oss snakker. Pasientene hører dem. De ansatte hører dem. Pårørende hører dem. Og når bygg først står der, fortsetter de å snakke i tiår.
Det er viktig å si: Norsk psykiatri, og Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN, har allerede gode svar på dette. I alderspsykiatrisk seksjon finnes det for eksempel en sansehage – et uteområde som er formet nettopp for å gi pasientene gode opplevelser, med planter, sanseinntrykk og en form som inviterer til ro. Dette viser at det er mulig, også innenfor et sikkerhetsperspektiv.
Dette gjør samtalen verdt å ta. Vi vet allerede hvordan det kan gjøres. Spørsmålet er hvordan vi får det til oftere, og hvordan det kan bli regelen heller enn unntaket – særlig når løsningene er midlertidige og rammene er trange.
Tilbake til det midlertidige uteområdet: Sikkerhetsposten behandler mennesker med alvorlig psykisk sykdom, hvor noen også kan utgjøre en fare. Den huser også pasienter under tvungent psykisk helsevern. Behovet for sikkerhet er reelt og udiskutabelt, og det midlertidige uteområdet speiler dette.
Nettopp derfor er samtalen viktig. I Norge finnes det et bygg der mennesker som har begått alvorlige forbrytelser bor innenfor en sikker mur. Innenfor muren møter de store vinduer uten gitter, natur mellom byggene, kunst på veggene og materialer som er valgt for å formidle respekt. Det bygget er Halden fengsel – ofte omtalt som ett av verdens mest humane.
I Halden uttrykker arkitekturen en tro på endring. I helsevesenet uttrykker midlertidige løsninger noen ganger noe annet. Kontrasten handler ikke om Åsgård i seg selv, og ikke om de som jobber der. Den peker på et bredere spørsmål vi alle kan stå sammen om: hvordan vi tenker om helsebygg i Norge generelt.
Og selv om uteområdet på Åsgård er midlertidig, vet vi at midlertidige løsninger ofte former hverdagen i årevis. De fortjener de samme designprinsippene som permanente løsninger.
Åsgård er ikke alene. Over hele landet blir helsebygg til under trange rammer – tid, budsjett, forskrifter, sikkerhetskrav – og resultatet blir ofte et kompromiss. Akuttmottak der lysstoffrørene gir ekstra stress. Sykehjem der korridorene minner mer om institusjoner enn om hjem. Psykiatriske poster der «uteområde» betyr en gjerdet asfaltflekk.
Dette er sjeldent resultat av dårlige intensjoner. Det er resultat av et system der byggeprosjekter behandles som tekniske øvelser. Midt i alle de økonomiske og tekniske kravene er det lett at den terapeutiske verdien av rommene havner i skyggen. Det er også lett at medvirkning fra dem som faktisk skal bruke rommene, kommer inn for sent – eller blir en formalitet snarere enn ekte samarbeid.
Derfor betyr design noe. Tjenestedesign – faget som handler om å forme tjenester rundt reelle menneskelige behov – har forandret alt fra bank til luftfart. I helsevesenet brukes det fortsatt altfor lite.
Hva om vi møtte et sykehusbygg med de samme spørsmålene en designer stiller til en app: Hvem skal bruke dette? Hva trenger de? Hva er de redde for? Hva gir dem håp?
Rettspsykiatriske enheter i Nederland, Skottland og Danmark har gjort nettopp dette. De har laget sikre uteområder som fortsatt gir natur, verdighet og ro – ved hjelp av terreng, vegetasjon og gjennomtenkt belysning i stedet for stålplater. Sikkerheten er like sterk. Opplevelsen er grunnleggende annerledes. Dette handler ikke om budsjett. Det handler om perspektiv.
Vi skriver dette i forkant av DARK – verdens nordligste design- og arkitekturfestival – som går av stabelen i Tromsø 29.–30. april. DARK samler designere, arkitekter, helsepersonell, politikere og innbyggere til samtale om hvordan fagene våre kan møte reelle samfunnsutfordringer.
Under festivalen arrangerer vi en workshop om nettopp dette temaet: Hvordan kan designmetodikk bidra til mer empatiske og helsefremmende omgivelser? Glem polerte presentasjoner. Denne workshopen er en arbeidsøkt – kreativ, lekende, og skikkelig tverrfaglig.
Vi bruker designverktøy til å plukke fra hverandre en reell problemstilling sammen: klinikere, arkitekter, designere, pasienter og alle andre som dukker opp. Du får se helsevesenet fra nye sider. Og du går derfra med noe mer nyttig enn enda en rapport: En ny måte å stille spørsmål på.
I teamet vårt finnes klinikere, arkitekter og en tidligere sykehusprest. Det er gratis å være med, og alle er velkomne.
Vi inviterer alle som bryr seg om helsevesenet – og alle som er opptatt av hvordan vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Ikke for å plassere skyld, men for å lære sammen. For det vi bygger, bygger oss.
NODA – Nordnorsk Design og Arkitektursenter – arrangerer DARK i Tromsø 29.–30. april 2026.
Meninger / Debatt
Av Andrea Pinochet
Meninger / Debatt
Av Charles‑E. François
Meninger / Debatt
Av Paul Grøtvedt
Meninger / Debatt
Av Anette Davidsen
Meninger / Debatt
Av Erling Fossen
Meninger / Debatt
Av Bart Janssen