Meninger / Debatt
Vi må bygge en by vi er stolte av
Av James Stove Lorentzen
To «sykle» or not to «sykle» – det er spørsmålet
Sykkelhjelmen er ikke en løsning, men et symptom. Et symptom på merkelige prioriteringer i norsk arealplanlegging, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Sykkelhjelmen er ikke en løsning, men et symptom. Et symptom på merkelige prioriteringer i norsk arealplanlegging, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Bart Janssen er fra Nederland og jobber som landskapsarkitekt MNLA i Telemark fylkeskommune.
Foto: Bart JanssenJeg har nå jobbet som landskapsarkitekt i Norge i ett år. I et helt år har jeg syklet hver morgen, med livet som innsats, til kontoret. Kollegaene mine spør stadig: «Du bruker vel hjelm? Det er farlig å sykle.» Jeg, som sta nederlender, nekter. Ikke fordi jeg ignorerer risiko, men fordi jeg mener spørsmålet er feil.
Jeg sykler videre. I all slags vær. Og ja, jeg har falt. Én gang i en sykkelparkering med speilglatt gulv — utformet for enkelt vedlikehold, ikke for syklister. Resultatet: blåveis, hodepine og den samme reaksjonen fra mine kollegaer: sykling er farlig, bruk hjelm!
Den andre gangen skled jeg på glatt vei da jeg måtte bremse for en bilist som ikke så meg. Dumt, ja. Men igjen var ikke konklusjonen: Hvordan kan vi gjøre dette tryggere? Nei – hvor er hjelmen?
I Nederland bruker knapt noen hjelm. Likevel øker presset for å gjøre den obligatorisk, angivelig for vår sikkerhet. Men det er et feil spørsmål – en feil innfallsvinkel. Skal vi tilpasse oss utrygge gater, eller skal vi stille spørsmål ved selve utformingen av dem? Ansvaret flyttes systematisk til brukeren, mens omgivelsene går fri. Derfor mener jeg at det å bruke hjelm er en feil idé.
Hvis man virkelig vil prioritere syklister i byen, må det skje på en trygg måte.
Hvem gjør veien utrygg?
Det er ikke bilen i seg selv som er farlig, men atferden rundt den. Og den atferden er ikke tilfeldig — den er designet. Brede veier, lange siktlinjer og åpne profiler inviterer til høy fart. Et tre blir sett på som et hinder, mens det i praksis kan bidra til å dempe hastighet. En smal gate senker farten av seg selv. Helhetlig utforming er ikke en detalj, men kjernen i trafikksikkerhet.
Den første vinteren er over. Hver dag har jeg syklet til og fra jobb, glidende over smale fortau mellom fotgjengere som irritert snur seg. Underlaget er ujevnt, og grensen mellom egoisme og hensyn på fortauet er hårfin.
Spørsmålet mitt er fortsatt det samme: Skal man sykle i veibanen og risikere konflikter med biler, eller på fortauet og møte frustrerte fotgjengere på et ujevnt fortau? Valget står ikke mellom trygt og utrygt, men mellom det minst utrygge alternativet.
Gatene våre er utformet som konfliktfrie rom, med streng separasjon mellom trafikantgrupper. Men denne tilsynelatende tryggheten har en pris: høyere hastigheter, mindre oppmerksomhet og mer egoisme. Kanskje er det nettopp små konflikter som gjør oss mer oppmerksomme — og til bedre trafikanter.
Her ligger en tydelig rolle for landskapsarkitekten. Ikke i å kun følge regler, men i å forme atferd. Ved å utforme rom slik at høy fart ikke oppleves naturlig, at møter mellom mennesker igjen blir mulig, og at sykling blir en selvfølge — ikke noe som krever et sterkt mot.
Og hjelmen? Kanskje burde jeg bruke den. Men kanskje bør vi først være ærlige: Hjelmen er ikke en løsning, men et symptom. Et symptom på merkelige prioriteringer i norsk arealplanlegging.
