Når vi ikke vet bedre, og fortsetter å bygge som før – et tilsvar til Jostein Bjørndal

Hovinbyen er i ferd med å bli et skoleeksempel. Området er på god vei mot å utvikle seg til en byplankatastrofe av et slikt omfang at den vil vekke oppsikt også utenfor Norges grenser. De første utbyggingene viser at norske arkitekter og byplanleggere mangler verktøy for annet enn modernistisk massebygging i høy tetthet og feil skala. Dette er ikke et lokalt avvik, men del av et nasjonalt mønster.

Det samme mønsteret gjentar seg over hele landet, med tydelige eksempler i alle store byer og forsteder som Lørenskog, Fornebu og Ski, og kommende prosjekter som Bjørkelangen. Dette er ikke enkelttilfeller, men resultatet av en gjennomgående praksis.

Områdene fylles med ensartet blokkbebyggelse uten fungerende gater, uten urbane kvaliteter og uten lokal identitet. Resultatet er ikke byer, men sove- og pendlersteder der hverdagslivet organiseres i lokale kjøpesentre, og transport ut av området snarere enn liv i det.

I dette perspektivet blir det nødvendig å korrigere et sentralt premiss i Bjørndals kronikk. Påstanden om at rundkjøringene har ødelagt Ulvenveien og Økernveien er misvisende. Rundkjøringene er symptomer, ikke årsaken. Problemet ligger i arkitekturfagets kjerne: bygningsarkitekturen, skalaen og fraværet av kunnskap om klassisk byplanlegging og tradisjonell byforming. For høye bygg, lange fasader og monotoni kan ikke repareres med justerte kryssløsninger eller bedre tverrfaglig koordinering alene.

Bjørvika illustrerer dette tydelig. Ja, området har gjort riktige trafikale grep. Men utover dette er Bjørvika en byplanmessig fiasko, som jeg skrev en kronikk om i Avisa Oslo for et år siden. Bygningsarkitekturen er dominerende, monoton og i feil skala. Resultatet er et område uten menneskelig intimitet, urbant mangfold og varig bykvalitet, til tross for enorme investeringer og en unik beliggenhet.

Dette er neste steg i kritikken jeg reiser, og som Bjørndals innlegg ufrivillig bekrefter. Problemet ligger ikke hos enkeltarkitekter eller i manglende intensjoner, men i et styrings- og kunnskapssystem som fortsatt er forankret i modernismens sektorlogikk. Byen behandles som en samling optimaliserte delsystemer som vei, bane, støy, logistikk og teknikk, fremfor som et helhetlig, sosialt og romlig miljø.

Denne logikken forsterkes av at dagens reelle byutviklere i stor grad er statlige og kommunale etater som Bane Nor, Statsbygg, Statens vegvesen og renovasjonsetater. Dette er aktører uten byliv, gater, fasader eller menneskelig skala som primært mandat, men som likevel legger avgjørende premisser for byenes struktur gjennom infrastruktur og tekniske anlegg.

Dermed demonstrerer Bjørndals kronikk paradoksalt nok det motsatte av tittelen den bærer. Dette handler ikke om at vi vet bedre, men bygger som før. Det handler om at store deler av fagmiljøet ikke vet bedre og derfor fortsetter å bygge som før.

Men jeg velger å tolke at Jostein Bjørndal ønsker i likhet med meg at det blir forandringer i fremtiden, og dette ønsker jeg naturligvis velkommen. Måtte flere i bransjen følge etter.

Når vi vet bedre, men bygger som før burde derfor hatt en mer presis tittel: Når vi ikke vet bedre, og fortsetter å bygge som før.