Meninger / Debatt
Arkitekturstrategi – hva vil vi?
Av Ketil Moe
Noen punkter til NAL og OAFs innspillsmøte
Kunnskapsmengden vi sitter på som forening er fortsatt en styrke, og hvis vi klarer å spre dette litt bredere, kan vi vinne tilbake mye av det vi har mistet grepet om, skriver Carlos Henriquez i forkant av NAL og OAFs innspillsmøte.
Av Carlos Henriquez
Kunnskapsmengden vi sitter på som forening er fortsatt en styrke, og hvis vi klarer å spre dette litt bredere, kan vi vinne tilbake mye av det vi har mistet grepet om, skriver Carlos Henriquez i forkant av NAL og OAFs innspillsmøte.
Av Carlos Henriquez
Carlos Henriquez er arkitekt MNAL.
Foto: privatMartin Bech Holte åpner sin nylig utgitte bok «Landet som ble for rikt» med følgende sitat fra Lindbeck-kommisjonen:
«Det kommer en tid da hver nasjon stopper og reflekterer over sin fremtid. Slike øyeblikk sammenfaller oftest med perioder av nedgang og krise.»
Denne frasen kunne godt brukes til å beskrive statusen til yrket vårt i år. Økonomisk nedgang, AI, boligkriser, krig og til og med nye reguleringer kan sikkert bidra til kollektivt angst og dette er helt forståelig. Midt i denne stormen har NAL og OAF kalt inn til et innspillsmøte der vi forhåpentligvis skal samles og prøve å utforme en bedre framtid for faget og sine medlemmer.
Som arkitekter har vi hele tiden hatt en, til tider morsom, tendens til å prøve å løse problemene nesten utelukkende fra ett perspektiv. Det arkitektoniske perspektivet.
Blir et samfunn marginalisert? Da trenger vi bedre bygninger. Klarer folk ikke å kjøpe bolig? Vi mangler sikkert noen flere. En ny pandemi? Bygningene våre trenger mer luft.
Det er jo sjarmerende, og noe jeg selv har vært en del av, men det er kanskje en relikvie fra tiden da arkitekter faktisk hadde makt og råd. Vi studerer disse profilene fremdeles på skolen og snakker om byarkitekter, stjernearkitekter og disse mystiske praktiserende arkitekter som vi hyller som genier, samtidig som vi elsker tanken på at det kunne vært oss som ble den neste.
Hva om verktøyene?
Virkeligheten for de fleste i bransjen er kanskje litt fjern fra dette. Og for at vi skal gjenvinne vår påvirkningsmulighet, må vi igjen definere det samfunnsoppdraget vi ser for oss framover. Slik tenåringer våkner etter noen år, må kanskje også vi finne tilbake til det vi faktisk var i starten.
Det er ikke noe galt i å være ydmyke håndverkere – arbeidstoltheten vår handlet opprinnelig ikke om å være mer enn det. Men vi var jo de beste.
For at en håndverker skal klare å mette familien sin, må vedkommende mestre verktøykassa si. Denne samtalen har vi hatt før, så det handler ikke om å banke på det samme temaet igjen (dagens håndverker er dessverre nødt til å bruke PC). Det er uansett et annet relatert problem som er knyttet til praksis.
Abonnementsmodellene vi som industri har gått inn i, må forhandles på nytt – og på flere områder. De operative kostnadene for firmaer blir skyhøye, bundet opp av programvarelisenser, standarder, forsikringer og alle slags tjenester mellom himmel og jord.
I gode tider er ikke dette så viktig, men i de dårlige blir det til en skatt som må betales bare for å holde dørene åpne.
Rimeligere avtaler og nye modeller må på plass, der programvareindustrien i større grad ser på oss som partnere. Videre må vi bestemme om vi skal samtykke til å være gisler av filformater og månedlige betalinger som kan stenge oss ute fra utstyret vårt i morgen, dersom vi ikke betaler en juniorlønn til et annet selskap.
Verdien som produseres av kontorene og bransjen har økt betydelig (av særlig interesse er noen kommentarer av Phil Bernstein i boken «Machine Learning»), men det er fremdeles ikke arkitektene som drar nytte av den. Samtidig har denne ekstreme optimaliseringen og varegjøringen stjålet en stor andel av juniorstillinger, noe som også påvirker framtiden vår.
Jeg er uansett en optimist og tror at vi, forenet, klarer å håndtere mange av disse dårlige vilkårene – ikke minst fordi vi har noe til felles: Vi elsker å være arkitekter.
Om NALs betydning fremover
Norge har tradisjonelt vært et land med høy tillit, der det ikke var nødvendig å beskytte tittelen vår. Mange var medlemmer av NAL, og det var samfunnet som bekreftet kompetansen. Dette har forandret seg, vi diskuterer hva vi vil framover, og hvordan foreningen kan fornyes i samfunnet.
Det er min personlige mening at kunnskapsmengden vi sitter på som forening fortsatt er en styrke, og at hvis vi klarer å spre dette litt bredere, kan vi vinne tilbake mye av det vi har mistet grepet om.
Framtiden kan ingen vite. Beskyttelsen av tittelen, som er foreslått av mange kollegaer, er en god mulighet – så lenge dette ikke blir en portvokter der bare noen få slipper inn i bransjen, eller vi gjør det umulig for personer fra andre deler av verden å integrere seg.
NAL kan sterkt bidra i denne innsatsen, som vil også kreve fortløpende videreutdanning.
Blir vi konsistente og tar jobben på alvor, kunne vi tatt i bruk et nytt slagord: «NAL – vi er ikke de eneste, men vi er de beste».
