Meninger / Debatt
Byggeforbod i strandsona – ein illusjon
Av Bård Magnus Fauske
Nok snakk – nå må arkitektfaget tas på alvor
Fagorganisasjonene må ta reell kamp i maktens korridorer for å beskytte fagets kjerne, skriver Ole Knagenhjelm Lysne.
Av Ole Knagenhjelm Lysne
Fagorganisasjonene må ta reell kamp i maktens korridorer for å beskytte fagets kjerne, skriver Ole Knagenhjelm Lysne.
Av Ole Knagenhjelm Lysne
Ole Knagenhjelm Lysne er studioleder i AFRY Architects Oslo.
Foto: AFRY Architects OsloNytt år, nye muligheter heter det, men nok en gang når vi et nytt bunnivå når det gjelder timepriser i konkurranser vi har fått tilbakemelding på.
Nok snakk, nok unnskyldninger, nok «...vi har spilt inn». Som fagorganisasjoner kan jeg ikke se at verken NAL eller Arkitektbedriftene har levert noe med faktisk substans for å endre det offentlige innkjøpssystemet, eller for å styrke arkitektfagenes faglige status.
Det vi har fått, er høringssvar, dialogmøter og høflige formuleringer. Resultatet? Ingen reell endring.
La oss stille de ubehagelige, men nødvendige spørsmålene:
Hvorfor har en rådgiver som uttaler seg om hvordan et bygg skal brukes, en timepris som ligger flere hundre kroner over dem som har tegnet bygget? Hvordan har vi akseptert at selve formgivningen, helhetsforståelsen og det romlige ansvaret verdsettes lavere enn fortellinger i powerpoint av det samme prosjektet?
I dag kan i praksis hvem som helst med et tegneprogram kalle seg arkitekt. Det finnes ingen lovbeskyttelse av tittelen eller beskyttelse i statens godkjenningsorgan, Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK).
Direktoratet godkjenner mesterbrev eller 120 studiepoeng som grunnlag for sentral godkjenning for arkitektur i tiltaksklasse 1. Med tiltaksklasse 1 kan man prosjektere bygg opp til 500 m² BRA og ha ansvar for den arkitektoniske utformingen. Ansvar for arkitektonisk kvalitet, romlige sammenhenger, materialbruk, dagslys, bygningskropp og menneskelig skala kan i dag ligge hos personer uten arkitektutdanning.
Samtidig konkurrerer arkitekter med 5/5,5 års utdanning mot lavere honorarer, svakere posisjon i kontrakter og stadig mindre innflytelse i prosjektene de faktisk skaper. Her har det gjennom årene bygd seg opp en sterkt årsakssammenheng.
Dette er ikke et individuelt problem. Det er strukturelt. Og derfor er det utilstrekkelig å «spille inn» synspunkter eller komme med høringsuttalelser til lovendringer. Fagorganisasjonene må ta reell kamp i maktens korridorer for å beskytte fagets kjerne. For å stille krav til offentlige byggherrer, for å kreve at arkitektonisk kompetanse verdsettes som den spesialiserte kunnskapen den er. DiBK er staten. En endring av godkjenningsområdene er en start.
Hvis ikke arkitektene selv, gjennom sine egne organisasjoner, er villige til å stå opp for fagets verdi og profesjonens rammevilkår, vil ingen andre gjøre det. Da blir arkitekten redusert til leverandør av «streker», mens andre høster både makt, innflytelse og honorar.
Når det gjelder honorar er det nærliggende å gjøre en enkel sammenligning. I mange offentlige anskaffelser og komplekse oppgaver settes arkitekter og jurister i praksis opp mot hverandre. Begge profesjoner har masterutdanning, begge forvalter høyspesialisert kompetanse innen komplekse fagfelt, og begge har et betydelig samfunnsansvar knyttet til sine yrker. Likevel behandles de økonomisk som fundamentalt ulike.
Jurister og advokater opererer med et honorarnivå som i stor grad tas for gitt og som er akseptert av både offentlige og private oppdragsgivere, nær det dobbelte av arkitekters. Dette er ikke et uttrykk for høyere formell kompetanse, men for en profesjon som aldri har blitt marginalisert i markedet.
Arkitektene derimot har over tid fått sitt arbeid systematisk priset ned. Resultatet er at arkitektens timepris i gjennomsnitt i dag ligger på samme nivå som i 2010, til tross for økte krav, høyere risiko og større ansvar.
