Om arkitekter og respekt

Varslingsplikten i praksis

Hvordan fungerer varslingsplikten? Blir den praktisert blant kolleger? Opptrer kolleger respektfullt overfor arkitekturverket og opphavspersonen?

Dessverre er det slik at varslingsplikten unntaksvis overholdes. Respekten for kollegers verk er liten. Troen på egen kreative evner og viljen til kreativ utfoldelse overgår respekten.

Konsekvensen er at arkitektoniske verdier går tapt. Under er et eksempel fra Trondheim, Forenede forsikring fra 1995 (NSW) og fra 2025 (Snøhetta/ARC/AsplanViak). Her mangler både varslig, medvirkning og respekt. 

Resultatet er blitt merkbar kvalitetsforringelse og tapt anseelse for arkitektur som kvalitet.

By inn til samtale

Den som overtar må opptre respektfullt overfor opphavspersonen. En epost eller en SMS er ikke det. Ikke nøle med å ta muntlig kontakt selv om det er mest bekvemt med en melding. Den som overtar bør oppsøke opphavspersonen eller innby til samtale og eventuelt samarbeid om det skulle ligge til rette for det.

Den som overtar må opptre respektfullt overfor byggverket. Først og fremst ved å sikre seg kunnskap om byggverket. Kunnskap som ikke kan leses ut av bygget selv. Kunnskap som ligger i opphavspersonens dypeste bevisshet. Grundig faglig analyse basert på innhentet kunnskap må komme før bruk av egen kreativitet.

Ved å ta bygget som skal videreutvikles på alvor, ved å gjennomføre analyse og medvirkning, vil det ferdige resultat kunne oppnå en vesentlig høyere kvalitet.

Det kollektive foretaket

Gaute Brochmann er kanskje vårt fagfelts viktigste og kraftigste stemme. Denne bruker han til å bringe mange av fagfeltets fasetter frem i lyset.  Det er viktig at arkitektfaget har denne stemmen. Han bruker den godt, og ofte i god balanse mellom objektiv formidling og subjektiv vurdering av arkitekturverk.

La oss ta utgangspunkt i et av hans utsagn:

«Jeg tror vi i fremtiden ikke bare må akseptere, men omfavne at ideen om arkitektur som verk blir mer av et kollektivt foretak: Noen starter opp. Andre tar det videre. Og så andre etter det igjen. Slik at husene får lang levetid, og stadig tilpasning til nye behov.» (Morgenbladet 13/2024).

Vi bruker dette kommentaren fordi den berører så mange forhold arkitekter imellom, og mellom arkitekter og storsamfunnet. Beskrivelsen har mye sannhet i seg. Den beskriver langt på vei dagens situasjon hvor transformasjon og mindre rivning er kravet. Han signaliserer at det kollektive foretak er selve forutsetningen for arkitektur som verk over tid.

Men holder det når arkitektonisk kvalitet skal sikres? Se eksemplet fra Trondheim over.

Kommunegården

Kommentaren stammer fra anmeldelsen av Kommunegården i Sandvika (NSW arkitekter, transformasjon: Pilot arkitekter). Brochmann beskriver prosessen som forbilledlig. Det må forståes i sammenheng med at det også ble et skifte av arkitekt. Men var den så forbilledlig? Og var skifte av arkitekt etisk og faglig forsvarlig av hensyn til å sikre arkitektonisk kvalitet?

Fra kunsthistoriker Therese Wiles sin eksamensoppgave «Kommunegården i Bærum: En verdiblind transformasjon av nyere offentlig arkitektur» i faget moderne arkitekturstrategier i mastergradsstudie ved AHO 2025, konkluderes med: «Kommunegården fremstår som et tydelig eksempel på en bredere utfordring i norsk arkitekturforvaltning: Uten tidlige, helhetlige verdianalyser havner nyere bygg lett i en vernemessig blindsone»

En «verdiblind» transformasjon betyr ikke nødvendigvis at resultatet er dårlig, men her har verdier gått tapt fordi verdianalysen i forkant av prosjekteringen var dårlig eller manglende.

Her er vi ved poenget: Når kolleger trer inn i et prosjekt eller et arkitekturverk er kunnskapene om bygningen avgjørende for kvaliteten i den videre utviklingen av verket. Denne kunnskapen sitter i opphavspersonens ryggmarg og kan best videreføres ved opphavspersonens deltagelse.

Hva kan NAL gjøre?

NAL må erkjenne at dette er et problem som rammer arkitektene, storsamfunnet og byggverk som arkitektur. Det går rett inn i NALs kjernevirksomhet. NALs medlemmer må minnes på at arkitekters virksomhet har etisk standard mellom medlemmer, at dette er viktig for anseelsen utad og for kontinuerlig arkitektonisk kvalitet.

Transformasjon i arkitekturen blir i praksis et generasjonsanliggende. Noen starter opp og andre tar det videre, slik Brochmann beskriver det.

Varslingsplikten blant medlemmene er svekket. Noen følger opp, det skjedde i tilfelle Kommunegården. Opphavspersonen på sin side må ta varslingen som en invitt og ta plass ved bordet. Om samarbeid ikke fører frem, og det blir konflikt, er det en sak for komiteen for etikk og tvister.

NAL bør være proaktiv og gå inn i problemstillingen i sin foreningsvirksomhet, og ikke minst oppfordre lokalforeningene til å ta opp sakskomplekset i stor bredde. NALs fagavdeling bør utarbeide godt grunnlagsmaterialet til bruk i lokalforeningene.

Høy etisk standard mellom kolleger angår arkitektene først og fremst. Men manglende etisk standard og respekt for hverandres verk svekker arkitektenes anseelse i storsamfunnet.

Vi kan ikke vente høy etisk standard i møte med andre aktører i bransjen om vi ikke viser respekt overfor egen etiske standarder.