Sorry, Arkitekturopprøret. Der mista dere meg

Og sannheten er brutal: Norge bygger nå ned mer natur enn noe annet land i Europa. I landet som en gang reiste stavkirker som kunne stå i tusen år, bygger vi nå bilbaserte boliger som knapt tåler tre tiår. Rundt 70 prosent av reguleringsplanene her til lands er private, politikerne vet ikke hvilke regler som gjelder, og utbyggerne har enorm makt.

Systemet er rigget for å tjene investorer heller enn samfunnet som helhet, og er nå i praksis «nesten hundre prosent utviklerstyrt», slik NRK-serien «Stygt» tydelig fikk fram.

Det er ikke rart folk blir forbanna når de ser hva som kommer opp. Og da trengs det en bråkebøtte. En som sier: Dette er ikke godt nok. Arkitekturopprøret har vært den bråkebøtta. De har tvunget fram en debatt om kvalitet, estetikk og identitet. De har minnet oss på at byer og bygder ikke bare er Excel-ark.

Men så kommer debatten om Hasle i Oslo. Og beklager, kjære medopprørere: Nå mistet dere meg.

Prosjektet som Arkitekturopprørets fremste talsperson Saher Sourouri nå hyller som «det vakreste som er bygget i Norge på 100 år», med en utforming han selv har bidratt til som en slags konsulent, er et ekstremt dårlig prosjekt. Og verre: Det er langt fra vedtatt. Tvert imot mener kommunens fagetater at det ikke skal bygges ut her, og det vil være i strid med demokratisk vedtatte planer.

Utbyggeren Atlas Eiendom er midt i en splitt-og-hersk-kampanje i nabolaget, der de setter naboer opp mot hverandre og inngår hemmelige avtaler, med håp om å få kjøpt opp alle de tolv trehusene, og så få lov til å rive dem og bygge et massivt bykvartal i stedet. Og nå forsøker de altså å skaffe seg politisk velvilje på Rådhuset ved å pynte på fasaden. Bokstavelig talt.

Så her gjør Sourouri seg dessverre til en nyttig idiot for utbyggerbransjen. Som det heter i Arkitekturopprørets eget kommentarfelt: «Folk beskriver den vakre arkitekturen som et sleipt triks for å skaffe sympati for en upopulær plan.»

Atlas Eiendom har møtt massiv lokal motstand siden det ble lansert. Og det er lett å forstå hvorfor. Det er plassert i et område som allerede har hatt en kraftig boligutbygging, uten at den sosiale infrastrukturen har holdt tritt. De siste årene har det kommet over 12 000 nye boliger i området Sinsen–Løren–Hasle–Ensjø, mer enn hele innbyggertallet i Sogndal, der jeg kommer fra.

Og dette har skjedd uten at kapasiteten på blant annet parker, idrettsflater, transport, skoler og barnehager har blitt bygget ut i samme tempo. Fritidsklubber, møteplasser, grøntområder – alt det som får en bydel til å fungere – kommer alltid «senere». Naboer har organisert seg og roper varsko om de sosiale konsekvensene av å bygge tusenvis av boliger uten at fritidstilbud og annet følger med, særlig for sårbar ungdom.

Arrogansen til Haakon Riekeles (V) når nye høyder han hevder det «er helt feil at vi ønsker å kutte» i tilbud til barn og unge, samtidig som byrådet med viten og vilje tar fra 4000 barn gratisplassen sin i Kulturskolen i Oslo. Byrådet gir bort 600 millioner til de rikeste i byen gjennom eiendomsskattekutt, samtidig som folk i Oslo går sultne til sengs. 

Forskjellene mellom folk nå er like store som før 1. verdenskrig, og stadig i eksplosiv vekst. Høyre-Byrådet skryter av at de har «skjermet barn og unge» og «ikke stengt en eneste fritidsklubb», samtidig som de kutter velferd i hele byen og 1. januar kasta ut hele Tøyen-bygda fra det fantastiske kulturhuset Gamle Munch, som har tilbudt både fritidstilbud og jobb for sårbare ungdommer.

Og rett ved denne tomta der Atlas altså ønsker å rive 11-12 flotte trehus, står prakteiendommen som tidligere huset Lille Tøyen Sykehjem på 26. året, ruvende på toppen av Tøyenparken. Her kunne kommunen samarbeidet med private og frivillige om å få til både en rekke boliger, en fritidsklubb for unge, og en møteplass for nabolaget med den vakreste utsikten i byen. Uten å bygge ned en kvadratmeter. 

De eneste som har jublet for forslaget til Atlas Eiendom, er Høyre-byrådet i Oslo. Og nå: Arkitekturopprøret. For i stedet for å lytte til kritikken fra fagfolk og dem som kjenner området – og justere volumet – har utbyggeren gjort noe langt smartere: De har fått med seg Arkitekturopprøret på laget.

Og nå diskuterer alle fra Morgenbladets Gaute Brochmann til hvermannsen i Groruddalen begrepet «klassisk-vasking». Å pakke inn usosial og dårlig byutvikling i «klassisk» arkitektur.

Beskjeden til Norges pengesterke utbyggere er nemlig svært tydelig: Hvis du bare inviterer Arkitekturopprøret inn, og tegner noen buer og ornamentikk på fasaden, så kan du få lov til å bygge hva pokker du vil. 

Det er det siste Oslo trenger.

Så kom igjen, Arkitekturopprøret! Skjerpings! Ikke la dere bruke i et kynisk spill av utbyggerne. Hjelp heller oss innbyggere med å presse fram en bedre byutvikling!

Gå inn i prosjekter som SKAL bygges, og påvirk dem til å velge mer menneskevennlig skala, bedre kvalitet i materialene, klimavennlige løsninger og vakre fasader.

Da vil jeg være med på deres lag igjen.