Stammespråket må bort

Det er for tiden en eventyrlig bred og allmenn interesse for arkitektur og byutvikling – og denne interessen må ikke ødelegges av stammespråk og babbel.

Av Magnus Ravlo Stokke

Det er for tiden en eventyrlig bred og allmenn interesse for arkitektur og byutvikling – og denne interessen må ikke ødelegges av stammespråk og babbel.

Av Magnus Ravlo Stokke

Magnus Ravlo Stokke, student, Master i Arkitektur, AHO.

Foto: privat

Gud syntes Babylons tårn var en dårlig idé, han likte ikke at noen utfordret hans skaperevne. Derfor sørget han for at bygget kollapset og han utstyrte samtidig menneskene med forskjellig språk – slik at de aldri kunne samarbeide om et gudsutfordrende byggverk igjen. De snakket uforståelig for hverandre, derav uttrykket å bable.

Og det kan se ut som om Gud har gjort det samme med arkitektene og kunsthistoriker Paul Grøtvedt. De babler. Det er nærmest umulig å forstå hva som er budskapet.

For det som kunne være en forfriskende og oppklarende debatt om skjønnhet i arkitekturen i rikspressen gjennom julehøytiden, utviklet seg til en uforståelig konkurranse i å bruke analogier for arkitektur.

Peter Butenschøn fremla et fair og lite kontroversielt poeng om at god arkitektur «må bygge seg inn i stedets grammatikk».

Dette får Grøtvedt til å se rødt og han sier at det er meningsløst å snakke om grammatikk, uten å snakke om semantikk – altså ordenes betydning.

Her tror jeg mange av leserne faller av. For er det ord og språk vi ønsker å diskutere – eller arkitektur, altså vårt fysiske bygde miljø? Hvis arkitekter kun snakker i språkanalogier, hvorfor da stoppe ved grammatikken og semantikken? Hva med morfologien (hvordan ord er bygget opp), syntaksen (strukturen og ordkombinasjoner) eller etymologien (ordenes opprinnelse)?

Jeg synes dette er babbel. Arkitektur er alltid noe fysisk. Den er ikke nødvendigvis bygd, men det er i alle fall ikke et språk.

Når Grøtvedt heller ikke har noen referanser til fysiske bygg i sitt innlegg om skjønnhet og stedstilpasning, så tror jeg mange faller av argumentasjonsrekken.

Straffen for å bable i analogier kan være at den fantastiske interessen for arkitektur avtar – og at vi igjen blir henvist til våre lukkede, introverte paneldebatter med runde briller og høyhalsede gensere.

Jeg utfordrer derfor både arkitekter og kunsthistorikere til å forvalte interessen for faget bedre, gjennom et tydelig, konkret og forståelig språk.

Hvis dere skjønner hva jeg mener.