Verdiene bak fasaden

Reguleringsbestemmelser etter plan- og bygningsloven viser utallige eksempler på vernede fasader og sammenhenger, viktige bygningsmiljøer og enkeltfasader med et spesielt viktig uttrykk. Interiøret blir derimot ofte betraktet som noe eieren fritt kan endre. Et hus kan være regulert til bevaring på utsiden, mens rommene på innsiden kan bygges om til det ugjenkjennelige.

Dette er ikke et teoretisk ønske om flere interiørfredninger, men at man tar i bruk plan- og bygningsloven som et verktøy for å verne noe av det verdifulle interiøret som fortsatt er bevart. Muligheten finnes allerede.

Etter pbl § 12-7 nr. 6 kan det utformes bestemmelser om vern av både fasader, materialbruk og interiør. Riksantikvaren presiserer at bestemmelsen kan brukes til å sikre husfast interiør som er en viktig del av bygningens samlede verneverdi. Det kan være rominndeling, materialer, dekormaling, dører og listverk. Bestemmelsen kan også brukes på private eiendommer.

Det siste er spesielt viktig.

For dersom interiørvern skal være relevant, må vi tørre å diskutere boligen.

I Stavanger Aftenblad kan vi lese en pågående debatt om akkurat dette. Byantikvaren ønsker å verne et mindre område med eneboliger oppført på 1960 og -70-tallet, med spesielt høye kulturminneverdier. Én av boligene er foreslått med interiørvern.

Selvfølgelig skal det være høy terskel for å regulere hva mennesker kan gjøre inne i sine egne hjem. Boliger må kunne tilpasses nye behov, livssituasjoner og tekniske krav. Vern skal ikke bety at huset skal fryses som et museum.

Men alternativet bør heller ikke være at alt innenfor ytterveggene skal fremstå som den til enhver tid siste interiørkatalogen på markedet.

Den private boligen er også arkitektur og ikke uten kulturhistorisk betydning.

Interiørvern trenger ikke være en motsetning til endring. Et godt vern kan gi grunnlag for bedre transformasjon. Når vi forstår hvilke kvaliteter som ligger der, kan det også foretas mer presise inngrep.

Et nytt kjøkken kan være nytt uten at planløsningen ødelegges, et bad kan oppgraderes uten at verdifulle overflater fjernes. Ligger verdien i boligens fleksibilitet, kan dette sikres gjennom riktig materialbruk. Tekniske løsninger kan tilpasses uten at arkitekturen viskes ut og males over.

Interiørvern etter plan- og bygningsloven handler ikke, slik jeg ser det, om å bevare alt, men om å vite hva man ikke bør miste.

Samtidig må vi ikke undervurdere viktigheten av å formidle de verdiene som ønskes bevart. Menneskene som berøres må inviteres inn i gode prosesser og oppleve at de er en del av den.

Det er nettopp her arrangementer som Open House er gode døråpnere. Stolte huseiere tok imot tusenvis av besøkende denne september-helgen i Bergen. Flere av dem jeg snakket med diskuterte med stort engasjement vern av interiør.

Plan- og bygningsloven gir oss allerede verktøyet. Kanskje er det på tide at vi tør å diskutere muligheten.