Meninger / Debatt
Hvem passer på DOGA?
Av Andreas Engesvik
Hva om regel og unntak byttet plass?
Sett i lys av de utfordringer vi står overfor, bør diskusjonen om arkitekturens utvikling ta inn over seg at det handler om mer enn stil, skriver Kristian Edwards og Henrik Lundberg.
Av Kristian Edwards og Henrik Lundberg
Sett i lys av de utfordringer vi står overfor, bør diskusjonen om arkitekturens utvikling ta inn over seg at det handler om mer enn stil, skriver Kristian Edwards og Henrik Lundberg.
Av Kristian Edwards og Henrik Lundberg
Ekeberghuset var en radikal innovasjon som brøt med mange av den tidens byggeregler. Det ble oppført på 1/3 av normal tid til 1/3 av kostnaden. Mange av husets løsninger ble standard i ettertiden. Innleggsforfatterne Kristian Edwards er arkitekt i FutureBuilt og Henrik Lundberg er byarkitekt i Stavanger.
Foto: Knut Sandvik/Wikimedia Commons
Da arkitekten Mies van der Rohe emigrerte til USA måtte han gjennom et intervju for å få praktisere som arkitekt. Han var allerede kjent som nyskapende formgiver, men på ett område lå amerikanerne en del foran. Da han ble spurt: «What are your thoughts about the service of a building?” – tok han opp skisseblokken og tegnet to parallelle streker og sa: «This is the celing and this is the floor», så pekte han mellom linjene: «This is the service». Ifølge den muntlige overleveringen.
Det moderne prosjektet var frigjørende, og gav oss bygg med bedre ytelser enn stilen det avløste. Men stilen ble en hvilepute, der stadig mer ble feid under teppet. I dag utgjør teknisk utrusting opptil 40% av byggebudsjettet. Mye av teknologien er der for å kompensere for det utformingen påfører bygningen.
Det blir for enkelt å gi det moderne hele skylden. Diskusjonen om man er for eller mot modernismen har herjet i litteratur, musikk og billedkunst, heiet frem av skeptikere som helst vil at vi skal slippe fri fra den moderne erfaring, og som derfor søker tilbake til førmoderne idealer.
Arkitekturen er, som alle kreative uttrykksformer, knyttet til samfunnet den springer ut av. Når den blir så stygg er det vår tids skitne realiteter som preger den.
Manglende utvikling
Realitetene er rammene som arkitekturen utformes innenfor. Det er utbyggers ambisjoner og kommunen som med- eller motspiller, men mest av alt er det et forhåndsdefinert utformingsrom som er ganske trangt. Kombinasjonen av stadig økende antall byggetekniske krav og smalt repertoar av leilighets- og bygningstyper, konstruksjonsformer, fasadeløsninger og byggdetaljer – gir minimalt handlingsrom.
Den visuelle og romlige fattigdommen ville vært like stor samme hvilken stil som skulle bære uttrykket.
Derfor er det ikke en løsning å forenkle enkelte krav og redusere kompetanse. Selv om færre krav vil åpne utformingsrommet noe, spises dette fort opp av en utbyggerlogikk som styrer mot det samme nedpinte resultatet. Skal vi komme oss ut av hengemyra av «lubne lameller» er det behov for innovasjon, og byggebransjen er et sted hvor dette går saktest.
Innovasjon krever kompetanse. Og den må brukes på en annen måte enn i dag. Det forhåndsdefinerte regimet har gitt oss de høyeste byggekostnader, flest byggfeil og bygg med stadig kortere varighet. Det er dette trange regimet vi må bort i fra, det som i starten ble holdt sammen av den internasjonale stil og som i dag defineres av standarder som hindrer nytenking.
Innovasjon som krav
Det er dyrt å bygge, derfor bør byggene løse flere ting samtidig. Det krever at det åpnes for nye løsninger. Dagens regime er tungt rigget for å unngå feil, og som derfor heller ikke stimulerer utvikling. I stedet har det gitt oss bygg og byområder vi ikke ønsker oss.
Skal vi nå Parismålene, og løse de mange andre krisene, trenger vi nye løsninger. Regimebaserte krav vil alltid ligge bak utviklingen – de treffer ikke utfordringene eller er for lite ambisiøse til å monne noe.
Det er nødvendig å snu om på hele riggen. Arkitektur må igjen handle om nyskaping.
Det ikke tilstrekkelig bare åpne for innovasjon, det er nødvendig å innføre den som et krav i alle prosjekt. Innovasjonskravet må formuleres med mål om at den skal bidra i løsning av en eller flere av vår tids kriser: natur- og klima, eldre- og ensomhetsbølge, riveomfang og ressursødsling.
Innovasjonskravet må selvsagt rigges slik at det ikke blir ny ordning for å feie uønskede sideeffekter under teppet. Det blir mulig hvis vi beveger oss fra å huke av på tellekantene til en helhetlig vurdering av kvalitetene som oppnås. Slik kan det bygge på idegrunnlaget til TEKs 31-4 som åpner for å slippe krav ved ombruk, ut fra den samlete samfunnsnytten prosjektet gir.
Arkitektens rolle
Med innføring av en langt åpnere TEK og krav om innovasjon, betyr det et langt større ansvar for arkitektprofesjonen, både i utformings- og søkerleddet – og som offentlig godkjenner. Arkitekten vil ikke lenger være en underordnet rådgiver, men i stedet ha et ledelsesansvar i utforming og gjennomføring.
Arkitekter i det offentlige kan igjen bli proaktive, med en større rolle i samarbeidet om by- og byggutvikling. I stedet for å være produkt av paragrafer og ferdigutviklete byggkomponenter, kan arkitektur bli en verdibasert visjon som et redskap til å løse samfunnsfloker og forme det samfunnet vi ønsker oss.
