Vi må bygge en by vi er stolte av

Jeg ba Plan- og bygningsetaten utarbeide en ny arkitekturveileder for Oslo. Den eksisterende arkitekturpolitikken fra 2020 er for generell og gir ikke klar nok veiledning når det gjelder arkitektonisk kvalitet. Vi trenger et konkret og praktisk verktøy – for utbyggere, planleggere og for kommunen selv – som skal bidra til at ny bebyggelse er imøtekommende, menneskevennlig og forankret i byens særpreg og kulturarv.

La meg være tydelig på hva jeg mener med god arkitektur: Det handler ikke om å kopiere gamle stilarter. Men det handler om å la seg inspirere av det beste fra 2000 år med byggekunst. Det handler om oppdeling av fasader, med førsteetasjer som skiller seg fra de øvrige, om överste etasjer som gir en god avslutning, om rause og inviterende inngangspartier. Om harmoni, proporsjoner, symmetri og variasjon i høyder og farger. Om fasader som henvender seg til gaten og menneskene som ferdes der.

Som et første konkret steg tok jeg initiativ til direkte dialog med utbyggere om nettopp inngangspartiene. Jeg har selv befart en rekke nyere bygg og funnet trange og lite inviterende innganger. Det er ikke godt nok. Allerede har én utbygger stilt seg positiv til detaljerte bestemmelser som sikrer bredere og rausere inngangspartier – og vi er også blitt enige om restriksjoner og krav om bedre utforming av balkonger og viktigheten av aktive fasader i gaterommet. Det er en god begynnelse.

I løpet av 2025 fikk vi oppleve at flere utbyggere presenterte gode arkitektur og kvalitetsveiledere på en måte vi ikke har sett för. Ferds prosjekt på Marienlyst og Opsahls prosjekt på Skullerud er to gode eksempler.

Jeg vil også trekke frem noe professor Thomas Thiis-Evensen har skrevet, og som jeg mener treffer kjernen i denne debatten. Han påpeker at vi opplever arkitektur med hele kroppen – ikke bare med øynene. En smal korridor får oss til å skynde oss. En høy kuppel får oss til å stoppe opp. Mørke farger kan virke trykkende, symmetri virker ordnende, og balanserte proporsjoner gjør oss tryggere. Vi reagerer på omgivelsene våre før hodet rekker å tenke.

Thiis-Evensen skriver at det estetiske ikke handler om å kopiere historiens stiluttrykk – verken gotikk eller barokk, Frogner eller Torshov. Det handler om det bakenforliggende vokabularet av grunnmotiver og arketyper som gode byer i alle epoker har hatt til felles. Det er denne tenkningen jeg ønsker at arkitekturveilederen skal bygge på. Arkitekturen må også tilpasse seg moderne krav og stedet, men også legge til grunn universelle prinsipper og arkitektoniske grep, men tilpasset vår tid.

Jeg vet at dette vil møte motstand. Noen utbyggere vil ha frie tøyler. Noen arkitekter mener politikere ikke bør uttale seg om fasader. Men jeg mener folkevalgte har ikke bare rett, men plikt til å mene noe om hvordan byen vår ser ut.

De store reguleringssakene de neste årene vil forme Oslo i generasjoner fremover. Jeg mener det er på tide at politikere engasjerer seg at innbyggerne skal bli hørt. Arkitektur er for viktig til at utbyggere og arkitekter skal råde grunnen alene.

Det vi bygger nå skal stå i hundre år. Det skal tåle den testen – ikke bare teknisk og klimamessig, men estetisk. Vi skylder fremtidige generasjoner å bygge en by de er glade for å arve.

La oss gjøre det.