En plass i solen

De er vår tids ugudelige katedraler, kjennetegnene på storhet, fremskritt, dannelse og rikdom, men kaster like fullt lange skygger over lekeplassen, mørklegger parkdragene og gatene vi tråkker gjennom. De stjeler plass fra utsikten, slenger vinden hardere ned mot bakken og får hver menneskekropp til å virke veik og ubetydelig satt opp mot sin egen tyngde.

Likevel er det ikke til å se bort ifra at høyhusene er nødvendige for å møte befolkningsveksten og lokke kapital til byene, skal vi tro trådtrekkerne.

I hovedstaden, som i fjor vokste med snaue 0,5 prosent, er småhusplanen i ferd med å revideres, selv om det sittende byrådet opprinnelig lovet å ikke røre reguleringen. Plan- og bygningsetaten (PBE) befinner seg nå i en litt forsinket innspurt for å få på plass et høringsutkast som de håper å kunne legge frem før sommeren.

Når det gjelder en kompensatorisk høyhusplan, er meningene delte. Som brekkjern for å bygge høyere og oftere i Oslo brukes tentative trusler mot enten småhusbebyggelse eller markagrense, noe som naturligvis vekker følelser. Om det finnes et reelt og nyttig alternativ for videreføring av en type middels-by, der hus verken er høye eller lave, store eller små, er vanskelig å si, for alternativet presenteres sjelden eller aldri.

Kommunen ønsker ikke bare å sørge for tilstrekkelig med boliger og næringslokaler, men vil ettertrykkelig «undersøke hvilke kvaliteter høyhus kan gi til Oslo» med mål om en «robust og klimavennlig byutvikling».

Høyhusene er jo blitt grønnere, tilforlatelig nok når klossen som stort sett befinner seg innenfor synsfeltet, endelig kan forestille noe rent, sunt og hederlig, en redning fra den store katastrofen. Ikke bare gjelder dette fornybare ressurser i valg av materialer og fleksible konstruksjonsmetoder. Mange peker på at fortetting i seg selv er klimagunstig, fordi det reduserer transportbehovet.

Det er opplest og vedtatt som en fordel med klynger av tårn i et avgrenset område av byen heller enn å spre høyhusene tynnere utover i landskapet. Dette selv om det kreves ekstra store avstander mellom volumene for å ivareta utsikten oppover i bygget og minimere skyggelegging av de nederste etasjene. Også innforstått med at klimaprosjektet hviler aller mest på ideen om at gateløpene og byrommene holder seg noenlunde imøtekommende, så man ikke farter frem og tilbake fra distriktene så ofte sjansen byr seg.

Optimistene mener man kan se på hvordan de store volumene møter bakken, hva som foregår på første plan, og hvordan gesimsene eventuelt trapper seg for å maskere det vertikale – mykgjøre overgangen mellom gate og tårn.

Dette er til en viss grad tatt hensyn til i revisjonen til et av de mer drastiske forslagene til nytt høyhus i tilknytning til Oslo S, BG14B på 135 meter (Rodeo, Kristin Jarmund, C.F. Møller). Forslaget er blitt slanket litt i revisjonen for å tilføre mer sol til plassen mellom volumene, og å redusere byggets fremtoning fra fjorden. Sistnevnte var byantikvarens sterkeste brannfakkel i vurderingen av det opprinnelige forslaget.

Et triks som gjør medisinen lettere å svelge, er en tidsriktig bærekraftprofil. BG14B skilter med Oslos største parkeringsanlegg for sykler, Oslo Solar på Lilletorget skal være plusshus, og det planlagte nye Landbrukskvartalet, som per nå er redusert fra 107 til 76 meter, ser ut til å ha bærekonstruksjon i tre.

Høyhusene utnytter ikke arealet i byen bedre uansett hvor grønt de vaskes, vil andre hevde. Både Janne Wilberg og Gaute Brochmann hinter om at grønsken brukes som litt tvilsom pynt. Jan Gehl er blant dem som har gått hardest ut, og sa i sin tid at alt over femte etasje burde reguleres av luftfartsmyndighetene, siden de ikke lenger har noe med bakken å gjøre. Fotgjengere har verken nakkemuskulatur eller syn egnet til å ta inn bygningene visuelt, og slukes opp av kløftene mellom husene på en isolerende og menneskefiendtlig måte.

Følgelig tar dagens diskusjon form som en skjær beklagelse på bygningsmassenes vegne. Ønsk det høye huset velkommen fordi det er:

• en transformasjon av den historiske gjødselfabrikken

• har en imponerende og unik massivtrekonstruksjon som reduserer karbonfotavtrykket

• har publikumsrettede funksjoner i første etasje, så folk trolig vil trosse vinden for å holde liv i gaten

… men elsk aldri huset fordi det er høyt i seg selv.

En søken etter universelle lover gjør at samtalen sporer av fra det mest prinsipielle: Hva kan arkitekturen egentlig tilby? Det er ikke bare nødvendig med kiosk i første etasje, høy arkitektur bør diske opp med noe spennende nettopp i høyden. Den viktigste grunnen til å beklage høyhus er derfor om de ikke går langt nok i å forsyne byen med noe som bøter for de uunngåelige ulempene de medfører. Først og fremst da blir de tårnende og utilgjengelige, en fjellheim som aldri kan bestiges.

10 av de 40 høyeste bygningene i Norge er kirker, men sett bort ifra den aller høyeste av dem, Nidarosdomen, er det et fåtall som tilbyr offentlige tårnvandringer eller utkikkspunkter. Kun 6 av de 40 høyeste bygningene i Norge har restauranter i øverste plan, med betalende adgang. 2 av 40 har selskapslokaler man kan leie i øverste etasje, til en ikke-nett sum.

Da Brumunddal i 2019 fikk sitt eneste ruvende høyhus med tre i bæresystemet, Mjøs-tårnet, ble spisestedet som den øvrige befolkningen har adgang til, lagt på bakkeplan. Observasjonsplattformen i Tryvannstårnet, der man kunne se over en tredjedel av veien mellom Oslo og Bergen, er stengt for besøkende, og Ullandhaugtårnet i Stavanger har en kafé åpen tre timer i uka på et utsiktsplatå som ligger lavt i bygningskroppen.

Dermed er også det mest spennende med det nye BG14B-forslaget ambisjonen om et friluftsområde i den øverste del av bygget og adgangen til denne, regulert av allemannsretten. På jakt etter svar kan man ikke se bort fra den ufravikelige forbindelsen mellom bygget og programmet. Dersom høyshusplaner rundt om i landet revideres de neste årene, burde vi kunne forvente en mer oppsiktsvekkende kurtise fra entusiastene. Gi oss et akvarium der oppe, eller en svømmehall, eller aller helst en blanding. Gi oss bibliotek i åttende etasje, grønnsakhandel i niende og gymsal i tiende. Gi oss en vandring som minner om en fjelltur opp til toppen, heller enn en ferd i lukket sjakt. Gi oss en takterrasse som alle kan benytte, og mest av alt en plass i solen.