Meninger / Kommentar
– Vi trenger kritikk for å vokse og ros for å blomstre, skriver Maisam Mahdi
Av Maisam Mahdi
– Et samlet kunstmuseum i Trondheim kan ikke settes på vent, skriver Marianne Skjulhaug
Om du ikke har fått det med deg, så skal det bygges museum for kunst og form i Trondheim. Det går ikke helt på skinner.
Av Marianne Skjulhaug
Om du ikke har fått det med deg, så skal det bygges museum for kunst og form i Trondheim. Det går ikke helt på skinner.
Av Marianne Skjulhaug
Marianne Skjulhaug er arkitekt og rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er også styremedlem i MiST (Museene i Sør-Trøndelag).
Foto: privatJeg vil påstå at Trondheim er i ferd med å få sin «bybane». Neida, ikke bokstavelig talt. Gråkallbanen kjører ufortrødent videre, kanskje med litt ekstra glans etter at kortfilmen med banen i hovedrollen ble Oscar-nominert. Det jeg tenker på er at Trondheim kanskje uforvarende har fått sin «bybane-sak» i form av saken om nytt kunstmuseum.
En diskusjon som startet politisk i 2006 har enda ikke funnet sted i byen. Hvorfor er det slik? Spørsmålet om kunstmuseum i Trondheim kan sammenliknes med hvordan bybanen i Bergen er stadig gjenstand for politisk usikkerhet og uro. Heldigvis i Bergen er det ikke et spørsmål om at bybanen skal gå til Åsane, men hvordan den skal gå til Åsane. Og slik går dagene og årene i Trondheim også. Det er heldigvis ikke et spørsmål om nytt museum skal etableres, men hvordan en skal lokalisere et samlet museum.
Konsekvensen er at Trondheim som Bergen lider under at dette tar fryktelig lang tid.
De to ærverdige museene i Trondheim, som er vedtatt skal bli til ett, er langt eldre enn sine nåværende bygg. De har altså vært på flyttefot tidligere. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum åpnet i sitt siste nybygg tegnet av arkitekt Herman Krag i 1968. Trondheim kunstmuseum var sist på flyttefot i 1930, i et bygg tegnet av arkitekt Peter Daniel Hofflund. Det karakteristiske blå tilbygget fra 1986 er tegnet av Ola Steen Arkitekter og Svein Volle.
Løsninger for et nytt museum skaper debatt. Utredninger og rapporter dokumenterer at det utvilsomt er et kritisk behov for å utvide og ruste opp museenes lokaler, dette støttes av et politisk flertall. Så hvordan komme videre i en beslutningsprosess om selve lokaliseringen?
Fra et museumsfaglig ønske er det ikke tvil om at ett samlet nybygg på parkeringsplassen på Leuthenhaven gir de beste mulighetene for å utvikle et godt og fremtidsrettet museum. Også den omfattende konseptutvalgutredningen, bestilt av politikerne, peker på Leuthenhaven som det beste alternativet.
Likevel er saken ikke i mål. En gjennomført konseptvalgutredning har ikke vært tilstrekkelig for Trondheims politikere til å si at nå er det på tide å sette en spade i jorda.
Bystyrepolitikerne har rett før valget vedtatt å bestille mer utredning, og enda verre, uten særlige føringer for hvilke kriterier som vil lede til en endelig beslutning. Hvordan kunne dette skje? Etter det femte kommunestyrevalget siden saken kom opp på den politiske agendaen, er kortversjonen at det fremdeles er et godt stykke frem til noen form for realisering av nytt museum.
I det offentlige ordskifte om kunstmuseum har arkitekter gått høyt ut på banen. Bra tenker du kanskje. Vi regner med at nettopp arkitekter tar de helhetlige perspektivene og sikrer gode sammenstillinger av ulike behov og interesser. Pussig nok kjennetegnes flere av innspillene i debatten av at de museumsfaglige vurderingene ikke tillegges særlig tyngde.
Kan det kalles en faglig svikt? Kan det være at de debattglade arkitektene i Trondheim ikke helt har tatt inn over seg den nødvendige kompleksiteten som denne byggeoppgaven innebærer? Og dermed byr på argumentasjon i tegninger som gir seg ut for å være mer gjennomtenkt og gjennomarbeidet enn det de egentlig er?
Hvis det er slik, er det verdt en diskusjon om hvordan arkitekter tydeliggjør hvilke begrensninger som ligger til grunn når diagrammatiske løsninger som har et stykke igjen før de er fullverdige forprosjekter brukes i debatt. Konseptvalgutredningen inviterte bredt til å utvikle og diskutere alternative løsninger. Å utvikle gjennomførbare alternativer krever helt naturlig tett dialog med byen og ikke minst kjernevirksomheten, nemlig de to museene det er snakk om.
Det har KVU-prosessen åpnet for. At konklusjonen trekkes i tvil av debattinnlegg som ikke tar det museumsfaglige tilstrekkelig alvorlig er oppsiktsvekkende. At politikerne lar seg påvirke uten tilstrekkelig forståelse for hva som står på spill er kritisk. Hele prosessen med å få et samlet kunstmuseum på plass i Trondheim er forlenget på ubestemt tid.
Det neste tiåret blir det mest utfordrende vi i felleskap har stått overfor. I den radikale omstillingen som må til er det viktig å hegne om det som er limet i samfunnet. De offentlige institusjonene, som kunstmuseene, er en viktig del av det limet og kan ikke settes på vent.
