– I dagens klimakrise har arkitekter en viktigere rolle å tilby, skriver Peter Butenschøn

Arkitekter er så innsauset i den ekspansive vekstøkonomien at vi ofte havner på feil side av bordet når løsning på klimakrisen skal diskuteres. Her kreves endring.

Av Peter Butenschøn

Arkitekter er så innsauset i den ekspansive vekstøkonomien at vi ofte havner på feil side av bordet når løsning på klimakrisen skal diskuteres. Her kreves endring.

Av Peter Butenschøn
Foto av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn, arkitekt.

Foto: privat
>

Verden forberedes på COP28 i Dubai i desember, FNs store klimatoppmøte i det autoritære landet Qatar. Der skal politikere melde om framgangen i arbeidet med å følge Paris-avtalens forpliktelser - komme på offensiven i klimakrisen, begrense klodens overoppheting og forurensning av luft og vann, havets stigning og breenes smelting.

Her vil kløktige taleskrivere ha utfordrende dager.

Det vil etter alt å dømme bli en forestilling med mange fete ord og tomme løfter. Etter det varmeste året som er registrert i historien, med flom, stormer og skogbranner, skal det godt gjøres å møte verdens ledere med et lyst sinn. Dette gjelder også representantene fra vårt eget Norge som gir ut stadig nye lisenser for oljeleting i nord og ellers forsøker å berolige et hjemmepublikum med å skyve mest mulig ansvar over på andre land og markeder.

Økonomisk vekst ligger fremdeles som en grunnmur i politikken, i rike nord så vel som i fattigere sør. Det må stadig bygges nytt og større og mer avansert og komplisert, det må klippes røde bånd og skåles i sprudlevin, til børsenes og medienes jubel. Vel og merke er det en betydelig bevegelse i mange land, særlig drevet fram av ungdom, for gjenbruk, reparasjon og mer aktiv omsorg for naturen. Men vi bør erkjenne at slike holdninger og praksis ikke i særlig grad får prege statsbudsjetter og politiske langtidsplaner.

>

Arkitekter er del av problemet

Ifølge FN står byggebransjen globalt for 40% av CO2-utslipp, og for 40% av avfallet. Store nybygg er for det meste klimafiendtlige.

Her bør vi innrømme at vi arkitekter ofte er del av problemet, snarere enn av løsningen, selv om det ikke er vi som sitter med beslutningsmyndighet eller finansierer det hele. Men fra gammelt av liker vi, som profesjon, fortsatt best å lage noe nytt, noe flott og bygge mer – ikke bare fikse på det vi allerede har.

Det ligger i vår byggende rolle og yrkesstolthet.

Forskeren Aud Tennøy ved TØI hadde en klok artikkel om dette i siste nummer av tidsskriftet Plan: Om vi vil nå klimamålene, må vi bygge mindre – ta mindre land i bruk til utbygging, bygge færre nye motorveier, slutte med statens skadelige lokalisering av store institusjoner, som sykehus, utenfor kollektivknutepunkter, og slutte med den voldsomme hyttebyggingen til fjells.

Må forlate ideen om nybyggets suverene status

Vi arkitekter er blitt grunnleggende formet av modernismens mestere i forrige århundre, Le Corbusier, Gropius og Mies blant dem. Den nye arkitekturen skulle, i sitt oppgjør med borgerlig overflatepynt og sosial skjevhet, være renskåret, enkel, funksjonelt tydelig. Den burde fremstå som selvstendige objekter, som hvite Corbusier-villaer eller høyblokker i et fritt grønt landskap. Hus skulle bygges , ikke i, landskapet, gjerne uten noen nostalgiske referanser, men heller i kontrast til, omgivelsene de ble plassert inn i.

Transformasjon av eksisterende bebyggelse var ikke del av menyen.

Vi arkitekter har alltid vært betatt av det fotogene frittstående arkitekturverk. I ly av Oslos nye høyhusplan kommer det nå opp nye prosjekter, jo høyere jo bedre. De dundrer i bakken uten kontakt med strøk eller gater, maskulint ragende over byen. De er stive og kostbare og ressurskrevende klimaverstinger, uegnet for et nordisk klima, vanskelige å ombygge, men åpenbart lønnsomme for utbyggere så lenge det ennå er et marked som etterspør slik prestisje.

Samtidig foregår det heldigvis en viktig bevegelse i deler av vår bransje. Restaurering og ombygging har fått vind i seilene de siste årene. Prosjekter her i Oslo, som Pressens Hus, Sommerro på Solli Plass, Sentralen nede i Kvadraturen og den tidligere amerikanske ambassaden i Drammensveien viser at det kan oppnås høy kvalitet og nyskapende arkitektur innenfor rammene av eksisterende hus.

Arkitekter er blitt viktige i prosjekter for bygging i nye materialer, i bruk av tre, i gjenbruk av forlatte fabrikkhaller og i planlegging av tettsteder og bymiljøer som ikke kveles av biltrafikk. Danske Jan Gehl har hatt en viktig rolle, også her i landet, med sin kunnskap om «livet mellom husene», om den menneskelige skala og om det gode livet på gater og torg.

Må se oss selv i speilet

Men hvis vi spør oss om hvorfor arkitekter tross alt har fått en såpass underordnet rolle i et stadig mer klima- og ressurs-fokusert samfunn, kan det være fordi vi blant myndigheter, utbyggere og folk flest oppfattes som vekstivrige og riveglade, i klart samsvar med vår profesjonshistorie.

Skal det bygges et overdimensjonert regjeringskvartal, flyttes et Munchmuseum, bygges noen «ikoniske» høyhus, eller når noen har funnet på at det skal bygges et nytt Nationaltheater under Tullinløkka, trår vi behjelpelig til og får rollen som prosjektets ansikt.

Det er et dilemma at det er disse flotte nye prosjektene som presenteres i avisene og i bladene, i fargerike og folkeglade perspektiver under en blå himmel. Det er dette som fortsatt former vårt bilde i offentligheten. Det at andre arkitekter yter fremragende innsats med mer lavmælt og ansvarlig økologisk virksomhet, i forskning, eksperimenter og småskala utbygging, kommer ikke fram i overskriftene eller i de fete illustrasjonene.

Det er et profesjons-etisk dilemma at vi, nå ved inngangen til COP28 i Dubai, som yrkesgruppe fremdeles oppfattes som så innsauset i den rådende ekspansive vekstøkonomien at vi ofte plasseres på feil side av bordet når samtalen om en løsning av byggebransje og klimakrise skal føres. At våre starchitects får profilere dagens arkitekturbidrag i en mediekåt verden, med ny opera i Kazakhstan, et museum i Dubai eller en båndby på tvers av ørkenen i Saudi Arabia, er en utfordring vi vi bør ta på stort alvor.

I dagens klimakrise har arkitekter en viktigere rolle å tilby.

>
>
>