– Konfliktlinjene mellom palestinere og israelere er bokstavelig talt støpt i betong, skriver Ida Messel

Bestandighet

Uavhengig av hvor i verden du befinner deg, er det et herk å ta vekk, flytte på eller bruke betongkonstruksjoner om igjen. Det er mest i overført betydning at man sier at noe er slagkraftig, men er det snakk om verktøy som kreves for å ta fra hverandre betongbygg, er det omtrent så tett på den opprinnelige betydningen som man kan få det.

Maskinene og metodene som ble brukt til rivning før i tiden genererte mer støv, bråk, kunne komme til å skade på omkringliggende bygg, eller gi personen som opererte utstyret tinnitus og nerveskader på hendene. Fullt så ille er det ikke nå, når de kommer som munnstykker til gravemaskiner.

Med diameter på spettet tilsvarende en alminnelig kaffekanne og vekt som en hvalross, gjør store hydrauliske hammere jobben. Et stempel plassert inne i en sylinder begynner å bevege seg raskt når trykket som har vært bygget opp bak stempelet komprimeres brått. Kraften fra stempelet som beveger seg lynraskt inne i sylinderen kan overføres til spettet, som ikke bare må treffe betongen hardt, men med høy frekvens.

Det er mer skånsomt enn å sprenge eller slenge rivningskule inn i bygningsmassen. Eller å sette et menneske til å manøvrere det tunge apparatet med hendene sine. Men det betyr ikke at oppgaven med å ta fra hverandre betong har blitt beskjeden.

Ulovlige betongkonstruksjoner

Naturlig nok, er det ofte de uttalte voldshendelsene som kommer i forgrunnen når det er snakk om internasjonale konflikter som det vi ser på Gaza i dag. Men så tar det som regel kort tid før samtalen blir mer abstrakt. Den dreier seg over på det personlige planet av følelser, frykt, fobi, hat, sorg. Eller over på det politiske planet – på jussen, og tekstene som utgjør jussen, avtaler, dommer, resolusjoner.

Desto mer abstrakt en konflikt blir, jo viktigere blir det å snakke om arkitekturen. Arkitekturen er et sted der konflikt foregår i det konkrete, og særlig konkrete er betongkonstruksjoner – noe som blir opplagt som det kan bli hvis man sier det på engelsk– concrete.

En stor del av maktutøvelsen over det palestinske folket foregår gjennom arkitektur, gjennom en lang mur, eller ved over seks hundre eksempler på barrierer, såkalte ‘check-points’, veisperringer eller diverse vegger som gjør at palestinere for eksempel ikke får tilgang til å drive med jordbruk, drive handel med nabolandene sine eller reise fritt i og mellom egne byer.

Inne i Jerusalem er grunnlaget for å utvikle palestinske områder hindret av naboens fiendtlige arkitektur. Det har også en sterk symbolsk slagside, når historiske kirkegårder graves opp og ødelegges for å anlegge parkeringsplasser, bygge det såkalte Toleransemuseet med utenlandske midler, eller når boligområder jevnes med jorden for å anlegge en uavhengighetspark – der de palestinske ruinene, ironisk nok er svært synlige.

Samtidig som palestinerne ikke får byggetillatelser til å drive med stedsutvikling av sine områder – bygge sitt land – blir det bygget voldsomme betongmasser som muliggjør at egentlig perifere, folkerettsstridige koloniene blir fysisk nærere hverandre og konvensjonelle bysentrum. Hvordan disse koloniene er fysisk utformet for å dominere og separere er en arkitektonisk studie i seg selv.

Et fast sted for å starte en diskusjon

Når konflikter blir for uhåndgripelige, komplekse og mangesidige til å utløse særlig mer enn oppgitte sukk, så er arkitekturen, byggverkene, veiene, murene et betydningsfullt sted å starte diskusjonen. Arkitektur gjør alltid noe, også i form av hva den hindrer.

Det samme gjelder når høytstående norske politikere vifter vekk håpet om en formell palestinsk stat grunnet svakheter i organisasjonen, påvist korrupsjon, rot eller mangel på dyktighet.

Palestinernes mulighet til å, i helt fysisk forstand, bygge et land for sin befolkning i løpet av tiårene etter Oslo-avtalen har blitt strategisk plukket fra hverandre av den ene naboens betongarkitektur.

Det fortjener mer oppmerksomhet.