Meninger / Kommentar
– Kan man vedta arkitektonisk kvalitet, spør Kyrre Sundal
Av Kyrre Sundal
At subjektivitet skal ha rom i både plan- og byggesaker er selvsagt, men problemet oppstår når det forvaltes vilkårlig av besluttende myndighet.
At subjektivitet skal ha rom i både plan- og byggesaker er selvsagt, men problemet oppstår når det forvaltes vilkårlig av besluttende myndighet.
I de påståtte gode gamle dager da verden var styrt av eneherskere, kunne det være en keisers tommel opp eller ned som avgjorde menneskers skjebne. I vår tids liberale demokrati er det heldigvis ikke et spørsmål om liv og død, men tendensen til arbitrær maktutøvelse lever dessverre i beste velgående – ikke minst i vårt fagfelt.
For med hjemmel i plan- og bygningsloven § 29-2 skjer det stadig oftere, selv for arkitektonisk gjennomarbeidede prosjekter, at «Kommunen avslår søknad om rammetillatelse» med den knusende dommen at: «Tiltaket oppfyller ikke krav til gode visuelle kvaliteter, og kan derfor ikke godkjennes» (sitert fra en kommunes uttalelse i en konkret sak).
En slik melding kunne jo få en hver arkitekt til å tvile på sin kompetanse, men ved nærmere ettersyn gir det kanskje heller grunn til kritisk refleksjon over kommunens håndtering.
For der byggesaksbehandlere stort sett forholder seg til målbare størrelser i reguleringsplaner og annet regelverk (det kan vi diskutere en annen gang), er § 29-2 en underlig konstruksjon som strengt tatt ikke har verken kvantitativ eller kvalitativ substans. Paragrafen har eksistert en stund (ble også tidligere kalt skjønnhetsparagrafen) og har som konsekvens at personlige meninger gis legitimitet i lovverket som om de var fakta.
At subjektivitet skal ha rom i både plan- og byggesaker er selvsagt, men problemet oppstår når det forvaltes vilkårlig av besluttende myndighet.
Mange, også arkitekter, har argumentert for paragrafen med begrunnelse at det gir kommunene mulighet til å «stoppe det verste». Men når byggesaksbehandlere i dag stort sett er jurister, ingeniører og i alle fall ikke arkitekter, tilsidesettes både integritet, kompetanse og det ansvar arkitekter etter loven har i byggesaker.
Jeg vet ikke om noen andre aktører i byggeprosessen som overstyres på denne måten – etter skjønn – i alle fall ikke av personell som ikke er utdannet i faget de uttaler seg skråsikkert om.
Måten paragrafen brukes på er følgelig i strid med saksforskriftens grunnprinsipp om å erklære og å ha ansvar i byggesaker. Når et ganske omfattende og komplekst fagområde som arkitektur vurderes av saksbehandlere uten arkitekturkompetanse er det derfor en klar tendens at prosjekter som utfordrer det enkelt gjenkjennbare, avslås.
Et annet fenomen i samme retning er at der kart, tegninger og illustrasjoner tidligere var grunnlaget for å kommunisere et prosjekt, er det i dag stadig krav om skriftlige beskrivelser og begrunnelser for arkitektur og estetikk. Helt konkret er erfaringen at dersom det er avvik mellom f.eks. målsetting i beskrivelsen og på tegning, er det beskrivelsen som legges til grunn i saksbehandlingen – noe som indikerer at mange saksbehandlere sliter med å lese tegninger.
Det er urovekkende at § 29-2 ikke er konsistent i formulering eller innhold, da det selvsagt ikke finnes et objektivt svar på hva som er «gode visuelle kvaliteter både i seg selv og i forhold til dets [tiltakets] funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering». Er det f.eks. et forsøk på å knytte form til funksjon (har gitte funksjoner spesifikke arkitektoniske uttrykk?), er det visse materialer eller farger som er bedre enn andre, eller er det slik at visse former har forrang?
Selvsagt vil det være slik at noen prosjekter holder høyere kvalitet enn andre, men paragrafens premiss er at det finnes en form for fasit som byggesaksbehandlere er gitt å forvalte, men som de naturlig nok sliter med å beskrive og enda mer med å legitimere. I praksis medfører dette derfor en forenklet og overflatisk håndtering av estetikk eller det som lett omskrevet omtales som «visuelle kvaliteter», når estetikk i realiteten er et komplekst og bevegelig begrep som dreier seg om hele vår sanselige tilværelse.
For ordensskyld: estetikkbegrepet har vært tungt håndtert filosofisk i historien, ofte på leting etter det allment skjønne, pendlende mellom oppfatninger om at det er en iboende egenskap hos objektet eller en følelse som oppstår i subjektet. Følgelig har forestillingene om skjønnhet (les: estetikk eller visuelle kvaliteter) endret valør gjennom århundrene.
Et talende eksempel er hvordan vår natur har endret seg gjennom betrakterens forestillingsevne og referanser. Der Amtmann Blom på sin reise gjennom Nord-Norge i 1827, med referanser i europeisk hagekunst, var rystet over hvor blottet naturen var for skjønnhet, og i særdeleshet Lofoten «hvor Tanken om Natur-skjønhed ikke kan oppstaa uden som et savn» – gjenoppsto naturen i Lofoten som sublimt vakker (altså både skremmende og tiltrekkende) i romantikken på slutten av århundret – og er i dag en turistmagnet nettopp på grunn av en allmenn oppfatning om storslagen naturskjønnhet.
Eksemplene er mange, om endring av oppfatning rundt alt fra landskaper, industri til arkitektur, og fortsetter helt inn i vår tid.
§ 29-2 er følgelig høyst problematisk, da den verken kan begrunnes i arkitekturfaget (saksbehandlere har ikke arkitekturkompetanse og heller ikke estetisk kompetanse) eller demokratisk (beslutningene tas av byråkrater og ikke av politikere), og heller ikke substansielt da det like gjerne kunne vært formulert som at; en hver saksbehandler står fritt til å avslå eller godkjenne en byggesak på bakgrunn av hva hen synes er passende, med en dertil hørende kvasivitenskapelig begrunnelse om mangel på «tilpasning», viktigheten av «ro og harmoni» eller «uklare grenser for hvor taket går» (også hentet fra en nylig byggesak).
Det er kanskje en drømmetilstand for enkelte, men det er dessverre ekstremt skadelig for faget og det ansvaret arkitekter skal ha for romlig-estetisk produksjon. Paragrafen kan heller ikke begrunnes i at den «stopper det verste» når vi paradoksalt nok ser at nettopp «det verste» ser ut til å ha fritt spillerom.
Hva som skulle ha vært i stedet er en åpen mulighet med et potensial for bedre arkitektur. Dette er selvsagt en debatt uten fasit, men jeg skulle gjerne sett at arkitektene engasjerte seg fordi det er tvingende nødvendig at disse premissene utvikles innenfra arkitekturfaget som en praksis i kontinuerlig endring.
Meninger / Kommentar
Av Kyrre Sundal
Meninger / Kommentar
Av Ida Messel
Meninger / Kommentar
Av Peter Butenschøn
Meninger / Kommentar
Av Ellen de Vibe
Meninger / Kommentar
Av Maisam Mahdi
Meninger / Kommentar
Av Rainer Stange