Norske kommuner og svenske tilstander i arkitekturen

Tromsø kommune er absolutt ikke alene om dette i Norge. Kommuner har i stor utstrekning dårlig økonomi og lite midler til god byutvikling. I skrivende stund er 26 kommuner satt på ROBEK-listen. KLP har i sine prognoser meldt at 50-60 kommuner kan havne på listen før 2025 er omme, og spår en topp på 100 kommuner i 2027.

Kommunene har åpenbart for lite midler til å være markante aktører i arkitektur og byutvikling, og mister dermed muligheten til å gjøre faktisk forskjell blant den arkitekturen som bygges i dag.

I mitt hjemland Sverige finnes det i motsetning en del kommuner som oppfattes som frempå når det gjelder egen byutvikling. Rollen som byarkitekt er utbredt over hele landet, både i små og store kommuner. Kommunene er som oftest store byggherrer med egne foretak som både bygger og forvalter – ikke med interesse av gevinst, men av interesse for byen og dens aktivitet og folk.

Sverige sliter i stor grad med noen av de samme problemene som Norge rundt moderne arkitektur, men klarer ved hjelp av kommunenes egen byutviklingsvirksomhet å tilføre mer kvaliteter enn i tilsvarende eksempler i Norge.

Et godt eksempel på en aktiv, ambisiøs og frempå kommune er Malmø. Nabo til Øresundbroen og København, nå kjent fra Netflix' seneste hype-serie Halve Malmö består av gutter som har dumpet meg og, litt urettferdig, som årsaken til den norske valgbevegelsens fritt brukte begrep «svenske tilstander».

Malmø er med sine 350 000 innbyggere en by på størrelse med Bergen, og har ambisjoner om å vokse på en bærekraftig og spennende måte. Det merkes når man beveger seg rundt i byen. Malmø vokser så det knaker og er en spennende og variert by. Kommunen tør å gjøre ting litt annerledes.

Her følger noen punkter som Malmø by gjør som kanskje kan inspirere både regjering og kommuner i Norge:

– Malmø by har en byarkitekt som har mye å si og som kan jobbe konkret med sine oppgaver. Byarkitekten har en overordnet ambisjon om å skape en mer inkluderende by, og har faktiske virkemidler til å oppnå det. Den nåværende byarkitekten, Finn Williams, leder en avdeling med 70 medarbeidere, og det anses som en attraktiv arbeidsplass for arkitekter, der de faktisk har mulighet å jobbe med både overordnede temaer og detaljer i byens utvikling.

Det er en fantastisk styrke for kommunen å ha så mange fagkyndige innen arkitektur og byutvikling på eget lag, og de klarer å skape forutsetninger for å skape arbeidslyst, samtidig som avdelingen bidrar til tydelige resultater i bybildet.

– I tillegg til byarkitekten, har Malmø en egen byutviklings- og arkitekturstrategi, «Arkitekturstaden Malmö». Her legger kommunen frem tydelige retningslinjer og tankemåter som støttes opp av teori for hvordan byutvikling skal skje i byen. En nasjonal arkitekturstrategi, som den som ble lagt frem i Norge nå i 2025, er en god tanke, men blir et svakt verktøy med liten virkningsgrad uten en reell forankring i hvordan det skal gjennomføres.

En lokal arkitekturstrategi med høye målsetninger skaper ambisjoner og lyst i byutviklingen, og blir et styringsdokument som kan bidra til reell endring. Det vises også på en stor forståelse for den aktuelle byens behov og ønsker om resultat. Strategien er anbefalt lesning.

– Kommunen er en stor byggherre som bygger både boliger og andre typer kommunale bygg. MKB, Malmøs kommunale boligforetak, bygger og forvalter boliger ikke kun for de som ellers hadde hatt det vanskelig for å komme seg inn i boligmarkedet, men for alle innbyggere i byen. MKB eier hele 32% av utleiemarkedet i Malmø.

Når kommunen bygger uten hensikt å gå med mest mulig overskudd, tør de å prøve nye typologier og boligkonsepter. For eksempel bygger kommunen «bokaler» i flere områder i utenfor bykjernen. En «bokal» er en kombinasjon mellom en bolig og et lokale for forretningsvirksomhet til leie. Det fører til at kommunen kan leie ut forretningslokaler til lave priser og stimulere både små bedrifter der det blir økonomisk mulig å starte uten store midler, og å fordele ut forretninger på områder som trenger aktiviteten.

Det er mulig å leie en bolig på 56 kvadrat med et forretningslokale på 17 kvadratmeter for i underkant av 13 000 kroner i måneden. Det er litt forskjell fra å lese om «Robin vs matgigantene» på NRK, som driver matbutikk på Bislett i Oslo der leien er 73 000 kr i måneden.

Hva hvis kommunen i stedet hadde tilrettelagt for en modell der det var mulig til langt lavere priser å både bo og virke, for å legge til rette for flere små aktører og levende samfunn?

– Malmö Stadsfastigheter eier, utvikler og forvalter de kommunale bygg som ikke er boliger. Her går kommunen foran med å vise hva som er mulig som stor aktør når det kommer til bærekraft, noe som ingen tar nok ansvar for innenfor norsk byutvikling. Selskapet har blant annet egne ombrukslagere og registrerer alt av byggematerialer som tilgjengeliggjøres ved riving eller ombygging.

I stedet for en skuff med ombrukskartlegginger klarer de å systematisere registrering og systematikk rundt ombruk, og sørge for at det finnes lagringsplass. Byggematerialer som ikke ombrukes av byen selges til privatpersoner. Virksomheten har også nylig satt krav til at alt av trevirke som brukes i deres bygninger skal være gjenbrukt eller komme fra avskogingsfrie kilder.

En byggherre av den størrelsen har mulighet å ta avgjørelser som faktisk skaper forskjell. De investerer med fremtiden ordentlig på kartet for det de bygger, og spiller sin rolle i en bærekraftig byutvikling.

– Kommuner er ofte synonyme med lange saksbehandlingstider og kranglete prosesser. Her har Malmø by funnet en middelvei der de faktisk kan prøve seg frem til hva som fungerer. Et eksempel er Davidhalls torg i sentrale Malmö, som egentlig er en parkeringsplass – men her har kommunen sett potensiale i å utvikle torget til en offentlig plass som bidrar til et levende og sosialt bybilde. For å finne rett løsning for torget kjører kommunen et prosjekt over tre år der de med mobile installasjoner prøver forskjellige løsninger hver sommer for hvordan torget fungerer best.

Allerede år to av prosjektet har torget blitt en av byens mest levende møteplasser. Sommerstid er gatene stengt av for trafikk, restaurantene har flyttet ut sine serveringer i gatene, og parkeringen forvandles til et torg som er fullt av vekster som kommunen har plassert for sommeren. Det er et godt eksempel på at alt ikke trenger å være 100% perfekt for å gjennomføres, eller at absolutt alle steder skal være tilrettelagt året rundt for at brøytebilen skal kunne gjøre sin oppgave på vinteren.

Kommune-Norge hekter seg fast i problemer og juss i stedet for å se muligheter og gi sjansen til å skape levende byer. I lille Tromsø kan vi telle flertallet torg, malplasserte parkeringsplasser og tomme grusflater som bare aldri får leve opp til noe av sitt potensiale for at alt skal være så innmari komplisert.

Hva hvis man tar litt inspirasjon fra Malmø, og bare gjør noe for en gangs skyld?

Norske kommuner har muligheten til å bli en mye større aktør på boligmarkedet og i byutviklingen, og være de aktørene med direkte interesse for hvordan byen i sin helhet utvikles.

Kanskje burde regjeringen inspireres litt av den her typen av svenske tilstander. Kanskje finnes det realistiske verktøy til å få bygget de byene vi faktisk ønsker. En nasjonal arkitekturstrategi er et skritt i rett retning, men det trengs en strategi for hvordan det iverksettes og en konkretisering av hvordan vi bygger bærekraftig. Muligens er kommunene en viktig bit i puslespillet.

Hvis det skal skje trengs de dog en annen politisk og økonomisk strategi for Norges kommuner. Ellers så får vi en ny Netflix-serie i 2027: Halve Norge består av kommuner på ROBEK-listen.