– Om gatene ikke er fylt av folk, blir byen bare en uviktig kulisse, skriver Peter Butenschøn

En sommerreise til Siena synliggjør byens tidløse kvalitet – og anskueliggjør vår mulighet til å aktivt utforme våre felles omgivelser, skriver Peter Butenschøn i torsdagsspalten.

Av Peter Butenschøn

En sommerreise til Siena synliggjør byens tidløse kvalitet – og anskueliggjør vår mulighet til å aktivt utforme våre felles omgivelser, skriver Peter Butenschøn i torsdagsspalten.

Av Peter Butenschøn
Foto av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn, arkitekt.

Foto: privat
>

Vi er i juni, det er blitt varmt etter en litt nølende vår. Når det blir sommer vil vi reise ut, endelig fri oss fra en innestengt og hustrig vinter, løsne på slipsknutene og lette på fottøyet, slippe ut håret fra klamme ull-luer, endelig komme ut til en verden av frihet og glede, til land og byer som bare ligger der og venter på oss.

Flyselskaper og reiseoperatører, hotellverter og cafevertinner gisper allerede i frydefull forventning over nordmenns umettelige utreisetrang.

Den store feriereisen går ofte sørover på kontinentet. Så også for meg, og målet har ofte vært middelalderbyen Siena.

Den kan fremstå som et bymessig ideal. Et bilde på balansen mellom det formelle og det uformelle, det åpne og det lukkede, det kollektive og det personlige, det intime og det eksponerte. Siena viser oss fortsatt byens tidløse fortrinn som en samfunnsmessig organisering.

Og den viser oss muligheten vi har til å forme omgivelsene våre.

>

Myten om den selvgrodde middelalderbyen

Når du i vår tid kjører inn mot Siena sørfra, ser du på lang avstand bakom sølvgrå olivenlunder og flate industribygg Siena reise seg oppe på høyden, som et rødbrunt teppe brutt opp av tårnene på rådhuset og katedralen og noen kirker. Gatene synes skåret presist inn som tynne mørke tråder i denne tette bygningsmassen, de bukter seg langs åskammen, med bebyggelsens røde tegltak tett-i-tett, bare med plassen foran katedralen og den mektige rådhusplassen, Il Campo, gravd ut som store felles byrom.

Dette bybildet ser selvgrodd ut, og har ofte vært feiltolket som en organisk utvikling, noe som har grodd frem nærmest av seg selv, som naturlig produkt av en uformell hverdagskultur. Men det var nok mye mer villet enn som så. Det var strengt regulert hva som kunne bygges hvor og hvordan, byen var styrt av regler og overoppsyn i en viljesterk kommune. Bystyret hadde i 1346 vedtatt at «det bidrar sterkt til skjønnheten i en by som Siena og til tilfredsheten for nesten alle mennesker i den samme byen at alle byggverk ... skal videreføre de eksisterende bygningers linjer, slik at en bygning ikke skal fremheves fremfor en annen, men bli anordnet og arrangert likeverdig så de er til byens største skjønnhet».

Il Campo er fremdeles overraskende intimt, grupper slår seg ned på den avslepne teglen i det skrånende bygulvet eller vandrer rundt langs fasadene. Amfiet gjør at man alltid har fullt overblikk, det er et fellesrom der man ikke blir borte. Dette skålformede amfiet er demokratiets rom, det er det klassiske idealet fra det greske teater, brukt gjennom århundrene i parlamentsaler, også i vår egen stortingssal i Oslo.

Samspillet mellom plass og rådhus, innenfor den tette sammenvevde bygningsmassen, gir ett av de tydeligste bildene vi har på den nye bevisstheten om byens og bystatens rolle som ble utviklet i middelalderens Europa og som stadig, i et tydelig språk, forteller om byens sterke samfunnsformende rolle. Nye borgerhus, handelspaléer og bankbygg ble gjennom århundrene reist langs de trange gatene; målestokken og byggemåten ble stort sett beholdt, rådhus og katedral og de viktige plassene skulle fortsatt få dominere bybildet ettersom turister kom inn og utgjorde en stadig viktigere del av byens økonomi.

Et ideal vi kan overføre?

Kan en slik mellomstor, gammel by, oppe på en lav ås i frodige Toscana, samtidig være et bilde på viktige karaktertrekk også for vår tids byer, også for London, Lahore og Lagos, endog Los Angeles og Lillehammer? Er nærhet mellom mennesker - økonomisk, sosialt og kulturelt - en forutsetning for byens kraft og vekst og dermed byens viktigste kvalitet, dens sentrale fortrinn, i forhold til spredt bosetting ute på landsbygda?

Kort tid etter at den første telefonen var utviklet av Alexander Graham Bell i 1876 ble det sagt at det nå ikke lenger var nødvendig å oppholde seg i nærheten av hverandre. Etter det har mange varslet at byenes undergang vil komme i takt med de teknologiske fremskrittene: Du kan bo hvor som helst, i en grenseløs verden, sted blir irrelevant.

Under koronapandemien fra 2020 måtte vi venne oss til et liv avsondret fra andre, med hjemmekontor og møter på dataskjermer, webinarer og streamede kulturtilbud og ustoppelige varsler om fremmedgjørende kunstig intelligens. Men ønskene om å komme tilbake til jobben, til pausene ved kaffemaskinen og de uplanlagte møtene og samtalene og til en vandring gatelangs i tidlige kveldstimer, ble sterke, og kravene om gjenåpning stadig kraftigere ettersom månedene i isolasjon gikk.

Øyekontakten, håndtrykket, den flyktige klemmen, praten uten formalisert dagsorden, kafébordet, fortausvandringen uten frykt for smittebærende nærhet, rushtidens trengsel på buss og T-bane, alt dette var dypt savnet av mange.

Dette kan se ut til å være byens særpreg, opplevd på fortauene og i smugene i varme kveldstimer for en norsk reisende. Det handler om geografi og sted og folk av kjøtt og blod, ikke om tilgang på bredbånd, Zoom og Teams, Chat og Podkast og KI ...

Verdens store teknologiselskaper har de beste internettforbindelser og de mest avanserte fjernstyrte konferansefasiliteter, men betaler selv verdens høyeste tomtepriser for sine kontorer i New York og London for å kunne møtes med kolleger og konkurrenter ansikt-til-ansikt.

Et tidløst lærestykke

En by er knapt noen by uten denne nærheten, uten den frie minglingen og den sosiale kompleksiteten, uten det lune smil og muligheten for den personlige opplysning eller den lille erobring. Om byens gater ikke er fylt av folk, virker byen stort sett bare som uviktige kulisser.

Siena ligger fortsatt som et anskuelig og tidløst lærestykke om bysamfunnets viktige styrke. Den kan virke nostalgisk og romantisk en solfylt ettermiddag blant turister på Rådhusplassen. Den er fortsatt verd en reise, også i dag når handelsveiene til byer og fjerne land og en ekspansiv finanspolitikk ofte er erstattet av turistbusser, vinsmaking og airbnb.

>
>
>