Meninger / Kommentar
– Vi mangler gode ord for det vakre i arkitekturen. Er det mulig å få til en dialog om dette med AO, spør Ellen de Vibe
Av Ellen de Vibe
– Vi trenger kritikk for å vokse og ros for å blomstre, skriver Maisam Mahdi
Ved å ta til oss en kultur der vi aktivt bukker og neier, eller bedre sagt, heiser hverandre opp, kan vi ikke bare piffe opp våre egne prosjekter, men også gi hele bransjen et skikkelig løft.
Av Maisam Mahdi
Ved å ta til oss en kultur der vi aktivt bukker og neier, eller bedre sagt, heiser hverandre opp, kan vi ikke bare piffe opp våre egne prosjekter, men også gi hele bransjen et skikkelig løft.
Av Maisam Mahdi
Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.
Foto: Gitte PaulsboI en tid hvor individualismen ser ut til å dominere, står en gammel, håndskrevet lapp på fastlegens postkasse som stadig kiler meg i minnet: «Ris og Ros». Dette lille minnet er mer enn bare en hyggelig påminnelse om balansen mellom kritikk og anerkjennelse kan ha dypere implikasjoner i vårt profesjonelle liv, spesielt innen arkitektur.
Vi lever i en tid der fokus ofte ligger på det individuelle – mitt prosjekt, mitt kontor og mine behov. Men hva om vi kunne vende blikket utover og virkelig begynne å heise hverandre opp, fremfor å skyve hverandre ned?
Denne tanken er ikke bare en naiv ønskedrøm, men en praktisk strategi som kan fremme både personlig og felles oppsving.
Gjennom vinteren har vi vært vitne til en parade av foredrag og debatter om nettopp temaet fellesskap og samarbeid i en tøff og kunstig intelligens tid. Disse samlingene utforsket hvordan vi, som praktiserende arkitekter, er nødt til å samarbeide for å møte morgendagen.
Denne vestlige tankegangen som setter individet i sentrum, gjør meg sliten. I Midtøsten setter vi alle andre før oss i køen, før vi prioriterer oss selv. Spørsmålet vi må stille oss: Hvordan kan vi utvikle en kultur som ikke bare tolererer, men verdsetter konstruktiv tilbakemelding og felles oppmuntring?
Hva er det som skorter på når vi ikke makter å finne måter å støtte hverandre på, enten vi nå er i tegnesalen eller sliter i grøfta på byggeplassen? Vi har jo en gylden mulighet til å skape et miljø som er så inkluderende og støttende at det føles som en klem.
Ved å ta til oss en kultur der vi aktivt bukker og neier, eller bedre sagt, heiser hverandre opp, kan vi ikke bare piffe opp våre egne prosjekter, men også gi hele bransjen et skikkelig løft. Det minner meg om noe boksetreneren min pleide å si: «Knock 'em down in the ring, but always give 'em a hand back up».
Altså, litt juling i ringen har ingen vondt av, men sørg for å hjelpe motstanderen opp igjen.
Oslo byråd har et dristig mål: Å gjøre Oslo til verdens beste by. Dette temaet ble satt på prøve i workshop-en «Mangfold nå!», som Ida Hjeltnes fra OMA og meg selv initierte. Vi ventilerte og mener vi ikke kan la politikerne stå for all moroa – vi må selv ta grep!
Ideen var enkel: sats på dine egne! La oss pleie og feire våre egne ideer, bedrifter, sameksistens, gater og interesser.
For å virkelig løfte byen vår trenger vi «to gigantører» – vi må lytte godt, tydelig observere og få til en hjerte- og øyekontakt som skaper ekte forbindelser. Og selvfølgelig, ingen oppskrift på suksess er komplett uten en solid dose Ris og Ros. Vi trenger kritikk for å vokse og ros for å blomstre.
