Finner løsninger for naustene

Trist av å se naust forfalle

Rørvik ble inspirert til prosjektet gjennom å lese om boken «Naustlandet». Da hun ble klar over regjeringens bevaringsstrategi for kystens kulturmiljø og Riksantikvaren og Sintefs arbeid med bevaring av norske naust, forsto hun også alvoret i saken. 

– Det var interessant å se den brede interessen for bevaring av naust og jeg synes det er viktig å vise at vi arkitekter kan bidra. Vi har som fag forutsetningene til å lykkes med ny bruk uten at vi forringer kulturverdier, sier Rørvik på telefon fra København. 

Hun kommer selv fra Sola kommune utenfor Stavanger, og har vokst opp med naust i familien. 

– Jeg har alltid sett naust i regionen og har en farfar med naust i Volda på Sunnmøre. Det er en bygningstype jeg derfor har et personlig forhold til, og det er tydelig at jeg ikke er alene om å synes det er trist å se de forfalle på grunn av manglende bruk.

Naust i offentlig eie

I oppgaven tar Rørvik for seg en naustklynge på Rennesøy nord for Stavanger. Hun bygger sammen naustmurene slik at hun får en mer sammenhengene naustrekke, som gir mulighet og rom for et offentlig program. 

To av naustene isoleres for opphold og overnatting, mens de tre andre blir «råere» og er ment for utendørs matlaging, båtlagring og oppbevaring av fiskeutstyr.

– Hva er løsningen for ny bruk av gamle naust? 

– Siden naustets opprinnelse handler om havet, har også programmet mitt handlet om havet. Hvis man i fremtiden kunne gjort flere naust offentlig tilgjengelig gjennom offentlig eller ideelt eie, kunne man koblet dette til friluftsliv og turisme og gjennom det fått til istandsetting og bevaring. 

– Her kan man overnatte, ha båt for å fiske og sanke havets ressurser og deretter tilberede fangsten man har fått den dagen på vedfyrt ovn, forteller hun.

Verdier går tapt ved renovering

De typiske naustene for denne delen av Rogaland er steinnaust bygget med tradisjonelle håndverksmetoder av lokalbefolkningen med stein funnet i jorden, steinrøyser i området og regionalt tre. 

I dag står det ett naust på stedet, med delvis forfalt konstruksjon og manglende fasade. I tillegg er det to ruiner ved siden av. 

– Før funksjon handlet det om å kartlegge konstruksjonsmetoder og skjønne det identitetsskapende ved steinnaustene som bør tas vare på. 

For noen steinnaust ligger taket oppå steinmuren. Andre steder har man et grindbygg som en selvstendig konstruksjon innenfor murene.

Rørvik bruker den sistnevte løsningen i naustene som isoleres hvor hun fester grindbygget med såkalte «steinankere» til murene. 

– For å forankre konstruksjonen til steinmurene, koblet jeg grindbygget til muren med et anker i stål som plugges i muren. På den måten skapes det et horisontalt fundament slik at steinmurene ikke kun fungerer som et omriss og klimaskjerm, hvor man har plassert et nytt bygg innenfor murene, men som en konstruktiv ballast, forklarer hun. 

Synlige tørrmurer bak glass

For Rørvik er de tørrmurte steinmurene det viktigste elementet å ta vare på. Hun plasserer derfor grindbygget inni naustet med vindusrammer og glass mellom stavene (stolpene) slik at man kan se muren innenfra. 

– Det viktigste spørsmålet å utforske er hvordan man får til adekvate oppholdsforhold med isolering uten å miste verdien til bygningene. Jeg har sett flere eksempler på renoverte naust hvor identiteten har gått tapt fordi man har valgt løsninger uten en grunnleggende forståelse av den lokale byggeskikken.

– Hvordan løser du da dilemmaet med bevaring kontra ny bruk? 

– Først handler det om å forstå grindkonstruksjonen med tømmersamlingene og fortsette den logikken. For å bevare relasjonen med muren og det fuktige, rå miljøet bruker jeg de kraftige vindusrammene i tre og glass som kan åpnes innover.

Lokal skifer og muslingskall

Vindusrammene kan lett åpnes, rengjøres og skiftes ut ved behov. Isolering er dermed holdt til et minimum komfortnivå av muslingskall i veggene og trefiberisolering i taket.

– I tillegg har jeg valgt skifergulv av lokal skifer som legges på et lag av kapillærbrytende muslingskall og ikke støp av betong for å bevare råheten og den lokale forankring. 

– Men blir det nok komfort for folk flest? 

– I begynnelsen la jeg inn mer komfort, men da forsvant for mye av kulturverdien og identiteten. Derfor tok jeg et steg tilbake og fortsatte naustets primitive logikk. Det er hengende køyesenger fra takkonstruksjonen, kun innlagt vann i ett naust og ikke strøm men vedfyrt ovn og nok komfort for kortere opphold.

Danskene mistet pusten

Det skal være omkring 100 000 naust i Norge. I regjeringens «Bevaringsstrategi for kystens kulturmiljø» beskrives «utfordringsbildet» for landets støer, naust, båter, sjøbuer, brygger og saltebuer». Disse er «i liten grad er i bruk, og tapet er høyt».

Eller som det står et annet sted i strategien: «Naust har den høyeste tapsprosenten». 

Forfallet forsterkes av at klimaendringer legger en ytterlige belastning på bygningstypen i form av mer uvær og stormflo. Senger og møbler i prosjektet til Rørvik er tenkt som hengende fra taket blant annet på grunn av risiko for overvann ved stormflo.

– Du virker veldig engasjert i denne tematikken. Får oppgaven et etterliv? 

– Jeg har lyst til å nå ut til alle som er interesserte. Slik jeg leser behovet i feltet så etterlyses det gode eksempler. Da håper jeg mitt prosjekt kan være et viktig innspill i debatten om hva som kan bli naustenes redning. 

– Du studerte i Danmark. Hva tenker danskene om norske naust? 

– De hadde ikke hørt om naust og sleit med uttalen selvfølgelig. Når de fikk se bildene av disse steinmurene i landskapet, så mistet de bokstavelig talt pusten. De synes det var ekstremt flott.

– I Norge er vi så vant til naustene og mange tar de for gitt. Derfor snakket vi nok også ekstra mye om hvordan vi tilnærmer oss disse bygningene, som ligger forankret i landskapet som om de er vokst opp av jorden, uten å ødelegge dem, avslutter Rørvik.