Khan-Østrem: – Jeg ser på meg selv som en slags tropisk modernist

– Bare si at du kommer fra Afrika!

Khan-Østrems nye bok er et slags familiært etterspill fra hennes forrige bok om Londons innvandringshistorie. Hun ble oppfordret fra flere lesere som ville vite mer om hennes egen familie.

Hun tilhører en gruppe som har fått lite oppmerksomhet i fortellingene om imperiet: De indiske østafrikanerne.

– Jeg nevnte en gang til den nobelprisvinnende tanzanianske forfatteren Abdulrazak Gurnah at det var frustrerende når folk så ut som spørsmålstegn hvis jeg svarte «Kenya» når de spurte om hvor jeg kom fra. Da svarte han: «Det er ikke ditt problem at folk er kunnskapsløse om Afrikas historie. Bare si at du kommer fra Afrika. Ferdig snakket.» 

– Det ga meg selvtillit. Jeg var jo ikke problemet. Nå viser jeg bare til Zohran Mamdani, New Yorks kjempepopulære ordfører. Han er indisk-østafrikansk som meg. 

Khan-Østrem ble født i Kenya i 1968, fem år etter Kenyas selvstendighet, og bodde sine første leveår i Nairobi. Faren er født i Britisk India, som det het frem til 1947, mens moren er født av indiske foreldre i britisk Kenya. Inderne i Kenya kom fra alle sammfunnslag.

Khan-Østrems besteforeldre var administrativt ansatte.

Koloniene inspirert av hagebyene

At historien om det britiske imperiet også er en arkitekturhistorie, var det som overrasket Khan-Østrem mest i arbeidet med boken. Hun ble kjent med arkitekten Yasmin Shariff, som var født i Uganda og oppvokst i Kenya.

Shariff inviterte henne hjem til seg i Hertfordshire utenfor London, noe hemmelighetsfullt. 

– Hun viste meg en bok av hvordan Kenyas hovedstad Nairobi er planlagt og bygget med inspirasjon fra de britiske hagebyene. Men i koloniene ble dette brukt for å bygge en dypt segregert by. Det var rystende å se hvordan arkitektur, byutvikling og koloniene hang så tett sammen. Det bygde miljøet ble en manifestasjon av britenes kolonimakt. 

Mens segregeringen i apartheidstaten Sør-Afrika (1948-1994) er velkjent, er kanskje ikke segregeringspolitikken i andre kolonistater like kjent. 

– Også i Mombasa, hvor foreldrene mine vokste opp, argumenterte britene at de måtte bo langs kysten, mens inderne ble tildelt mindre attraktive tomter. Kenyanerne fikk de stussligste. Koloniadministrasjonen holdt rasene adskilt og begrunnet det med finurlige argumenter om helse, men egentlig handlet det om rasisme og anglosaksiske drømmer om overlegenhet. Jeg tilhører ikke akkurat Winston Churchills fanbase. Han er godt kjent for sine nedsettende kommentarer om indere og andre folkegrupper i koloniene.

Noe av det mest fascinerende for Khan-Østrem var at hun fant ut at inderne i Kenya valgte en helt annen arkitektur når de bygget sine hjem, de vendte seg til modernismen. Flere kjente modernister som Ernst May og Amyas Connell jobbet i Øst-Afrika. Og det var egne indiske modernister i Kenya, som C.S Thakore.

– Også fordi det tillot en bedre utnyttelse av de små tomtene koloniadministrasjonen tillot dem å kjøpe. De ville ta avstand fra den imperialistiske arkitekturen.

Tar arkitekturen tilbake

I India gikk britene brutalt til verks mot den eksisterende arkitekturen. Da koloniseringen intensiverte seg utover 1800-tallet ble både biblioteker og storslåtte palasser fra mogulriket revet. Oppå ruinene ble nye kolonikontorer bygget. 

– Fra Karibia og Afrika til Asia, ja over hele verden der britene regjerte, ser du rester av det bygde miljøet til imperiet. 

– Hva skjedde med disse byggene etter kolonitiden? 

– Svært mye står igjen i landskapet som påminnelser om en brutal kolonitid i Kenya, særlig høylandet der europeiske jordokkupanter bosatte seg. Det pågår krevende samtaler om hvordan disse boligene skal brukes eller ikke. I Nairobi står for eksempel McMillan Memorial Library, en gang kun tillatt for hvite å besøke. Takket være en driftig forlegger og forfatter er biblioteket pusset opp. Nå arrangeres det NairobiLitfest i bygget. Biblioteket er åpent for alle.

Modernisme som motmakt

Etter avkoloniseringen av det britiske imperiet skjedde det også andre spennende ting med arkitekturen.

Det som blir kalt den tropiske modernismen, ble en form for motmakt for å kvitte seg med britenes koloni-estetikk.

– De nye frie statene omfavnet modernismen for å markere bruddet med britene. En helt bevisst politisk bruk av arkitekturen. 

Khan-Østrem er så begeistret for historien om modernismen i de tidligere koloniene at hun kaller seg «tropisk modernist». 

– Det er det nye slagordet mitt og leiligheten min i en funkisgård fra 1930 i Oslo prøver vi å innrede inspirert av tropisk modernisme. 

– Hva legger du i det begrepet? 

– Det handler om å omfavne de strenge linjene, men samtidig aktiv bruk av farger og elementer som reflekterer min indisk-afrikanske-islamske-britiske arv. Jeg er ikke begeistret for den kjølige skandinaviske minimalismen.

Hvem har vi bygget for? 

Det er ikke arkitekturen som er det viktigste i Khan-Østrems reise gjennom familien og imperiets historie.

Likevel mener forfatteren at den kan leses som et innspill i debatten om hva norsk arkitektur kan være. 

– Så mange av innvandrere i Norge kommer fra nasjoner med nære forbindelser til imperiet, for eksempel India, Pakistan, Irak og Somalia. Kanskje arkitekter kan gjøre seg noen refleksjoner rundt hvem vi i Norge har bygget for? Kan vi skape et mer inkluderende fysisk miljø? Kan vi gjenspeile den kompleksiteten som finnes i befolkningen i det vi bygger?

Hun viser til at arkitektstanden i Norge er preget av hvit, privilegert øvre middelklasse. 

– De reiser sikkert mye rundt i verden. Men tar de inn over seg kompleksiteten, konflikten og brutaliteten der ute, spør hun og viser til det årlige arkitekturprosjektet Serpentine-paviljongen i London. 

– Der skapte den sørafrikanske indiske Sumyya Vally en nydelig paviljong som viste Londons globale DNA. Det hadde vært spennende om vi hadde arkitekter i Norge som lot seg inspirere av mangfoldet i befolkningen når vi nå bygger nytt. Til nå har vi egentlig bare den skrekkelige Grønland Basar i Oslo, avslutter forfatteren.