Fra psykiatrisk sykehus til kirkens hjem: – Vi ville finne en form for tidløshet

Sykehus eller prester?

Underveis har prosjektet blitt omtalt både som Oslo hospital og Kirkens hus. Det er litt forvirrende, er det sykehus eller kirkens hus? Det ryktes dessuten at forvirrede turister på jakt etter sykehus og legehjelp har googlet seg fram til Oslo hospital, og måttet dra derfra med uforrettet sak.

– Man har ikke vært helt konsekvent gjennom prosessen, men nå har man landet på at det er Oslo hospital man bruker. Det er det stedet har hett, og det er det det skal hete.

Det er Den norske kirke som er den største leietakeren, med både preses, Kirkerådet og ulike presteforeninger under samme tak.

Det er et kirkelig sted, slår Rø fast. 

– Munkene som først begynne å bygge et anlegg her på 1200-tallet, de drev også en form for sykehus- og omsorgsvirksomhet. Etter reformasjonen ble det mer til et psykiatrisk sykehus, som det var helt fram til vår tid. På de første befaringene våre var det fortsatt medisin i skapene. Det er mange hundre år med sykehushistorie her.

Antikvarisk skvis

Utgangspunktet for prosjektet var krevende, påpeker Rø. Riksantikvarens og Byantikvarens vurderinger utelukket i sum utvikling overhodet. Mens Riksantikvaren var opptatt av å bevare motivet fra øst, var Byantikvaren opptatt av at motivet fra vest skulle være uforandret. 

– Vi måtte gjøre et valg, og vårt grep er egentlig en videreutvikling av anlegget som forener de to historiske epokene, klostertiden og sykehustiden. Vi mener at vi dermed tydeliggjør begge epokene, sier Rø.

– Å utvikle historiske eiendommer handler om å forstå hvordan et sted har forandret seg over tid. Når man kjenner historien, kan man lettere finne det naturlige neste steget. For oss handler det mer om en logisk videreføring enn om å skape et brudd. Vi forsøker å lære av fortiden, uten å kopiere den, legger Maja Egge Sipus fra Transborder til.

Relieff

Prosjektet består av et nybygg, men vel så viktig er hvordan tre nye møteplasser trer fram, påpeker Rø: Klostergården, hvor man ankommer, hospitalhagen for rekreasjon, og det indre rommet i nybygget.

– Alle arenaene kobler seg til byen, og åpner opp et anlegg som har vært lukket veldig lenge.

Nybygget ligger i det sørvestre hjørnet av tomta, hvor det tidligere lå en parkeringsplass.

– Vi har valgt et ganske stillfarent formspråk i møte med den eksisterende bebyggelsen, sier Rø.

Den røde teglen, med innslag av teglrelieff og granittdetaljer, har vært viktig for å skape overgangen mellom gammelt og nytt.

– Det er noen paralleller her til det første fullførte nybygget deres, tilbygget til Villa Grande, HL-senteret på Bygdøy? Enkle volumer i tegl med flatt tak som forsiktig fortsetter eldre bebyggelse?

– Ja, det er jo samme arkitekten, bemerker Rø, men der handlet det også om å finne en historisk kontinuitet, det å videreutvikle en arkitektonisk ide som finnes på stedet fra før.

En annen historisk parallell: Hospital-bygget som nå er bygget på er tegnet av Wilhelm K. Essendrop, som også var landsforæder Vidkun Quislings foretrukne arkitekt, og som blant annet arbeidet med Villa Grande.

– Vi har også villet vise respekt både for historien og kirkens organisasjoner som skal inn der, og finne en form for tidløshet, eller noe som i hvert fall tåler tidens tann. Det har vært bevisst. Samtidig har vi også forsøkt å vise en innlevelse og kjærlighet i detaljene. Det er rasjonelt og enkelt, men har en rikhet i seg, som vi syns står seg fint i møte med både brukerne og anlegget, sier Rø.

Strategisk valg

Even Smith Wergeland var kulturminnefaglig rådgiver i prosjektet. Selv om han først og fremst var involvert i prosjektet i tidlig fase, mener han resultatet er blitt ganske likt det de var inne på i idéfasen.

Å plassere nybygget på den delen av tomta der man var ganske sikker på at man ikke ville være funn fra middelalderen, var et strategisk valg, forteller Wergeland.

– Det var et strategisk valg for å få tillatelse, men det var også lurt for ikke å være i konflikt med fredningen. Masse arkeologiske funn kompliserer jo prosessen.

Gave til historiefølelsen

Det var også lett å argumentere for at den motsatte siden av tomten, ut mot Gamlebyen gravlund, er den mest kjente og eldste bebyggelsen. Å plassere nybygg i den andre enden minimerte man også virkningen mot det historiske miljøet.

– Arkitekturen har fått et formspråk som matcher det historiske. Arkitektene har gått langt i å underordne seg den eksisterende bebyggelsen, og teglen og den håndverksmessige kvaliteten passer fint inn, selv om den er helt ny, sier Wergeland, før han fortsetter:

– Dette er et prosjekt som traff på ting som kan være vanskelig. Spesifikke ting, som akkurat den teglen, er med på å sørge for at det passer.

Det er sikkert kulturminnevernere som tenker at det aldri skulle vært bygd der, sier Wergeland.

– Men jeg står inne for det i møte med de antikvariske myndighetene. Nå er det jo et nyere bygg på andre siden av veien som kanskje heller ikke er noen gave til historiefølelsen. Jeg vil si at nybygget til Oslo hospital er det første bygget i området som evner å kommunisere med den eldre historien, sier Wergeland.

Vernet jord

– Som landskapsarkitekt var dette et viktig prosjekt fordi parken er en så vesentlig del del av helheten, sier Mari Bergset i Lo:Le Landskap.

Tomten har et sjeldent tungt vern, påpeker hun. Selve grunnen, jorda og frøbanken i den, er fredet som kulturlag ned til dybde på 30 cm.. Det ble derfor laget veldig detaljerte 3D-modeller av alle lagene også ned i grunnen.

– Å klare å få løst ting og ta vare på kvalitetene i eplehagen, de historiske delene av tomten og samtidig legge til rette for moderne funksjoner, det var en sammensatt og spennende oppgave.

Sammen med Transborder gravde hun i historien for å finne ut når eplehagen ble plantet og hvordan parkanlegget utviklet seg, for å forstå hva som har størst historisk verdi.

For landskapsarkitekten var også det at kirkelige funksjoner skulle inn i bygget en inspirasjon for utformingen. I det indre gårdsrommet i nybygget er det nå laget en hage som er inspirert av prestegårdshagene rundt om i landet.

– Vi ville løfte fram at kirken har vært en viktig kulturbygger for hagebruket i Norge. Prestene lærte folk å dyrke både poteter og roser, og det er jo artig å løfte fram, sier Bergset, og roser også byggherren som har vært særlig interessert i uteområdene.

Arven etter fransiskanerne

Oslo Hospital ble etablert i 1538 på grunnmurene til et tidligere fransiskanerkloster i Gamlebyen i Oslo. Fransiskanerne var urbane munker, de søkte seg til byen, som de ville være en aktiv del av, i motsetning til andre og eldre munkeordener som satt bak tykke murer på landsbygda.

En fin forbindelse til prosjektet, påpeker Rø.

– Ved flyttingen av Den norske kirkes administrasjon til Gamlebyen og Oslo hospital, så understrekes Kirkens relasjon til byen og samfunnet, avslutter han.