Minnestedet som tvang seg frem 

Viktig arkitektsamarbeid

Faldbakken vant våren 2025 konkurransen om minnestedet.

Faldbakken og Steen-Chabert har jobbet med «En opprettholdelse» over flere år, også sammen med arkitekt Erik Langdalen som ekstern rådgiver.

– Hvorfor trengs det egentlig en arkitekt her? 

– Det ble fort tydelig at dette arbeidet var stort og grenset opp til arkitektur og byplanlegging. Da jeg skulle definere dette plassrommet, er det det man sier i arkitektverden, så måtte jeg tenke mer som en arkitekt.  Det var nytt for meg. Tidligere har jeg  jobbet mye med det som kalles «kunsttufser» fra kunstmiljøet. De kan mye, men jeg trengte en arkitekt som kunne holde i kompliserte byggeprosjekter og som kunne det arkitektfaglige, forklarer Faldbakken.

– Hvordan har det vært å jobbe som arkitekt med en slik viktig oppgave?

–  Det har vært utrolig interessant å jobbe med en så kompleks bysituasjon som regjeringskvartalet. Noe vi har diskutert mye er hvordan man skal forholde seg til de eksisterende bygningene i kvartalet, som nå er helt sentrale for å ramme inn minnestedet til en avgrenset plass. Vi har også snakket mye om hvordan man kan få til et byrom der det er mulig å trekke seg tilbake i ro, men som også er åpen for all mulig annen bruk på samme tid, sier Steen-Chabert.

Et verk som tvang seg frem

Selve verket består av en kopi av stålriggen som lenge sto i kvartalet og tok vare på Picasso-veggen som var fjernet fra Y-blokka. Inni riggen har Faldbakken plassert en 11 ganger 14 meter stor steinmosaikk av vadefuglen gluttsnipe – en fugl som finnes i området rundt Utøya og Tyrifjorden.

På den måten er skulpturen et vindu eller en måte å koble sammen de to åstedene for 22. juli, forklarer Faldbakken.

– Vanskeligheten var å få den opprinnelige ideen om skulpturen til å bli en plass. Vi har derfor jobbet mye med å plassere den slik at vi får et minnested og ikke bare et minnemonument.

– En del av kritikken har nettopp vært at dette ikke er et sted, men en skulptur. Hvordan har dere jobbet med dette?

– Arkitektene har vært viktige i arbeidet med plassering. I så store formater er det vanskelig å vite hva man faktisk har laget før man har bygd det, og da er det for sent. Vi var blant annet spent på om skulpturen var stor og veggaktig nok til å gjøre denne plassen åpen og raus, men samtidig beskyttet og intim.

– Var dere også redd for at den skulle bli for stor? 

– Det var mange som var redde for det. Størrelsen på riggen var imidlertid gitt – siden den skulle være lik riggen til «Fiskerne». Det var en størrelse som tvang seg frem, mer enn mål jeg bestemte. Hadde ikke den ligget i bunn, ville jeg garantert ikke laget den formen og størrelsen. Det er et litt vondt format, nesten kvadratisk, og jeg ville nok laget det bredere og nærmere det gyldne snitt eller noe slikt.

Fikk tatt i bruk hele plassen

Ideen til Faldbakken kom da han gikk forbi byggeplassen og så Picasso-verket i riggen til Statsbygg.

– Her har monumentet bare tvunget seg frem, tenkte jeg. En ufrivillig skulptur som resultat av en veldig ufrivillig tragedie. Så jeg måtte bare stole på at det var en riktig innskytelse, dvele ved alt det ufrivillige som skjedde i etterkant av terroren og gjøre det permanent, sier Faldbakken.

Steen-Chabert påpeker at størrelsen også ble riktig med tanke på hva som var der fra før.

–  Det var noe vi så da vi jobbet med plasseringen i modell. Riggen fremsto som en passende størrelse, og det stemmer jo at dette er en størrelse som vi kjenner fra kvartalet fra før. Proporsjonene ble en gang tegnet til området og føles derfor ikke som et helt fremmed element.

Mye løste seg også da de bestemte å plassere en benk langs veggen til paviljongen til Høyblokka. Den fredete Vestre Paviljong ligger på motsatt side av plassen og blir dermed en slags motvekt til riggen. Paviljongen overlevde bombeangrepet. 

– Med benken på den andre siden får man tatt i bruk hele strekket av plassen. Samtidig oppdaget vi at man fra benken ikke bare ser rett på skulpturen, men også har blikket i himmelretning mot Utøya og Tyrifjorden, sier Faldbakken.

Benk fra Værlandet

Selve benken langs paviljongen er tegnet av Steen-Chabert. Paviljongveggen i naturbetong er litt skrå og fungerer som ryggstøtte for benken. Taket til paviljongen gjør også at man sitter litt ekstra skjermet på benken, forklarer arkitekten. 

– Vi lurte først på om vi skulle fortsette i det samme formspråket som de andre benkene i området – slik vi har gjort med å beholde bygulvet slik det er. Med benken kom vi til at vi ville ha noe annet, slik at vi kunne tydeliggjøre strekket mellom paviljongen og skulpturen og dermed understreke plassrommet på minnestedet, sier Steen-Chabert.

Benken er avrundet mot plassen og tiltet på undersiden i samme grad som veggen bak.

– Inni paviljongen er også minnerommet etter 22. juli. Dermed får vi den kontakten mellom minnerom, skulptur og plass som vi har vært ute etter, sier Faldbakken.

Benken er laget i konglomeratstein fra Landøy Brimmen Stone, Værlandet i Askvoll kommune i gamle Sogn og Fjordane. Steinen heter rød breksje. Den er valgt for å stå godt til Odd Tandbergs konglobetong som også er en del av paviljongen.

– Benken har samme valør som veggen og skriker ikke på avstand. Kommer du nærmere ser du imidlertid all rikdommen i steinene. Den snakker med Tandberg uten å etterligne den, sier Steen-Chabert.

En ideologisk ommøblering 

På «utsiden» av skulpturen, den som vender ut mot Akersgata, kan man se kopi av avstivingene fra etasjeskillene i Y-blokka. Disse ble montert på innsiden av veggen før man skar og løftet veggen med «Fiskerne» bort fra Erling Viksjø-bygningen. Riggen er fargelagt i rødt, grønt og blått. 

– Jeg har begynt å kalle utsiden for et ekspresjonistisk maleri. Jeg var gjennom mange fargekombinasjoner. Men dette er en klang som jeg føler fungerer. Den har noe livskraftig over seg, men også med en melankolsk grunntone og kanskje noe «norsk» uten å være for overtydelig.

– Y-blokka-forkjemperne leser dette verket som en kommentar til rivingen av Y-blokka, selv om du ikke er uttalt om det. Hva tenker du om det?

– Jeg sto på sidelinjen da alt dette skjedde og var aldri personlig engasjert i prosessen. Men jeg fulgte med.

– Men du påpeker til NRK denne uken at «både bygnings­massene og verdiene våre ble ommøblert» i den perioden som har gått siden terroren i 2011. Hva betyr det? 

– Det har jo vært en ommøblering i hele kvartalet. Også vet vi at veldig mange verdier har vært i spill disse 15 årene. Nå pyntes det opp og alle spor etter terroren saneres bort. Men som jeg snakket med Vårt Land om nettopp, så har dagens 15-åringer kun opplevd denne delen av sentrum som et stort krater.

– Det å ta vare på et svært fragment fra 15 år med materiell og ideologisk ommøblering, er viktig. Den jobben håper jeg denne skulpturen vil gjøre.

– NRK-kritiker Mona Pahle Bjerke mener koblingen mellom terroren og skulpturen blir for teoretisk. Hva er linken til terroren slik du ser det? 

– Det var åpenbart bomben som ødela kvartalet. Alt som skjer siden er en etterdønning. Så kan man stille optikken litt og se på den store ingeniør- og maskinaktige strukturen, som jeg mener har stor, visuell utsagnskraft som en sårflate eller noe som er avrevet.

– Hva tenker du om kritikken da?

– Nå skal det ikke så mye til før det blir for teoretisk for enkelte kritikere. Dette er på alle måter en fysisk skulptur som må sees og kjennes på kroppen, og som kan oppleves uten forklaring. Det er et innburet  sjølandskap satt i flere hundre tusen håndkuttede, håndlagte stein, og navnene på de 77 drepte er preget inn i stålrammen som veier 250 tonn. Hvis man ikke klarer å sette i gang noe i seg selv etter de parameterne, så sliter man.

Laget av hender med omsorg

Mosaikken i verket har også blitt lagt med hjelp fra overlevende og etterlatte etter 22. juli. I tillegg til denne medvirkningen påpeker både kunstner og arkitekt at minnestedet består av håndverk.

– Benken er håndlagd av Laila Landøy i steinbruddet på Værlandet. Hun har  ingen ansatte og har gjort hele jobben selv. Benken har hun slipt med håndholdt maskin på brygga utenfor verkstedet sitt i vinter, forklarer Steen-Chabert.

Også mosaikken med 300.000 stein, dolomitt fra Nord-Norge og diabas fra Sverige, er håndkuttet og lagt for hånd. Stålriggen er også et stykke håndverk.

– Riggen blir kalt industriell og stillasaktig, men den er også spesiallaget av Byemark Stål på Rakkestad. De har laget den for hånd. Så alt her er håndverk på ulike nivåer, sier Faldbakken. 

– Hvorfor har det vært viktig? 

– Det har bare blitt sånn, men det er jo et poeng at det er hender overalt i prosessen, dette er laget med stor omsorg.

– Også snakker det med det gamle kvartalet. I høyblokka ser vi også spor etter hender, det er ujevnt og masse detaljer fra dem som bygget det. I det nye kvartalet er det derimot mye maskinkutt og få spor av hender, avslutter Steen-Chabert.