Stappfull slippfest på Bodega i Bergen

Svømmedyktige

«Sentralbadet – triumf eller tragedie?» var debattoverskriften, og i panelet satt arkitektene Sixten Rahlff fra 3RW og Gudrun Molden fra HLM; direktør i Etat for utbygging i Bergen kommune, Willy-Andre Gjesdal og byantikvar Johanne Gillow. Debatten ble ledet av Arkitekturs journalist og lokale alibi, askøyværing Torbjørn Tumyr Nilsen.

Over hundre arkitektur- og byutviklingsinteresserte bergensere møtte opp og det kunne virke som at samtlige en gang i livet hadde lært seg å svømme på Sentralbadet. Sixten Rahlff var blant dem, og han mente at transformasjonen av bygget knapt kunne kalles akkurat dét.

– Et kulturminne er ødelagt

– Transformasjon bør handle om fleksibilitet, ikke perfeksjon. Her bygger man 80 prosent nytt og gjør bygget en tredjedel større. Et kulturminne er ødelagt, og det burde vært unngått, sa Rahlff under debatten.

Rahlffs eget kontor, 3RW, deltok selv i den omfattende konkurransen, og han var raskt ute med å erklære seg som en dårlig taper.

– Vi har ganske mye igjen av bygget som vi kunne revet, for å si det sånn, parerte Gudrun Molden i HLM arkitektur, som har tegnet det nye scenekunsthuset.

– Entreprenøren har jobbet hardt for å beholde så mye som mulig. Det var aldri noen intensjon om å rive bygget, men det ble slik fordi volumet økte på underveis i prosessen når vi skulle svare ut behovene i romprogrammet. Bygningsfysikken og programmet passet ikke sammen, sa Molden.

Synd og riveskam

– Det viktigste har vært å lage et godt scenekunsthus, sa Willy-Andre Gjesdal fra kommunen, men han innrømmet at han kjente på «riveskam».

– Men nå skal Bergen få et bygg som skal vare lenge – og jeg ser mye av det gamle Sentralbadet i det nye bygget.

Byantikvar Johanne Gillow ville ikke bli med på skammen, men var tilbøyelig til å kjenne på litt «rivesorg».

– Den store elefanten i rommet er det politiske nivået. Kommunen har mange hatter. Vi skulle gjerne sett at mer av Sentralbadet kunne bevares, men for meg er dette et transformasjonsprosjekt, ikke bare et nybygg.

– Man hadde ikke trengt å rive, det kommer jeg til å mene til jeg dør, erklærte Sixten Rahlff.

– Lettvint å antyde

Rahlff argumenterte for at Sentralbadets skjebne også kunne være et eksempel på at kulturminner fra noen perioder er viktigere å bevare enn andre. Det ville ikke Byantikvaren være med på.

– Det har ikke noe å si for oss hvilken periode et bygg er fra, det er lettvint å antyde. Det finnes mange flere kriterier enn alder når man skal bestemme kulturminneverdi. Men det er forskjell på hvor mye endring et bygg tåler, sa Gillow, som også mente at dersom Byantikvaren ikke hadde hatt noe de skulle sagt, ville Sentralbadet vært revet for lengst.

Det ble også stilt spørsmål fra salen, hvor blant andre noen av det prosjektets nærmeste naboer luftet sin frustrasjon over hvordan et byutviklingsprosjekt kunne ta så lite hensyn til det omkringliggende området det henvender seg til.

Blant arkitektene som minglet og smugleste blad i etterkant av debatten var i hvert fall en ting klart – når Sentralbadet gjenoppstår som scenekunsthus, bør det bli et skikkelig bra bygg.