– Vi er pattedyr og bygger arkitektur

Tørre å være kroppen i rommet 

Vi møter den Oslo-bosatte kunstneren, opprinnelig fra Sørlandet, i atelieret i femte etasje på Tårnet kulturarena på Økern. Wrånes hadde kun vært i den nordiske paviljongen én gang, da hun holdt en performance i 2015, før hun fikk dette oppdraget. I forkant av årets deltagelse fikk hun lov til å besøke paviljongen når den ikke var i bruk.   

– Jeg fikk låne nøkkel og låse meg inn når det ikke var noe der. Da så jeg hele paviljongen, helt rein. Du trenger egentlig ikke å plassere noe i den, for den er så fin i seg selv.  

– Hadde du tenkt noe om bygget på forhånd?  

– Jeg prøver å vite minst mulig når jeg går inn i et nytt utstillingsrom. Det er så viktig og fint å bare møte bygget på egen hånd. Det er noe med å stole på den kroppslige opplevelsen av rommet. Med for mye kunnskap kan jeg spolere den ekte fysiske reaksjonen på rommet. Og jeg skjønte faktisk allerede da hva jeg ønsket lage. 

En sterk bygning  

Fehns paviljong ble offisielt åpnet i juni 1962 og har blitt omtalt som «et symbol på det moderne Norden». Den er også kjent som notorisk vanskelig å kuratere, blant annet fordi gulvet synker, man kan ikke skru i veggene og det regner inn i bygningen. Wrånes har litt andre tanker om hva som er utfordrende.  

– Det er utfordrende og derfor veldig gøy å jobbe i et bygg som er såpass sterkt som Fehns paviljong. Bare lyset i bygningen er en karakter i seg selv, hvordan det forflytter seg i løpet av dagen og endrer rommet, er så fint.  

– Hvordan tenkte du da når du utviklet kunsten for dette rommet?  

– Det ble helt intuitivt at jeg måtte lage noe som piercet seg ut og inn av paviljongen. Du kan komme gjennom taket og jeg så med en gang for meg noe organisk og menneskelig som slynget seg rundt – i kontrast til alle de rette linjene. Selv om det er mye natur, er det også disse rette linjene, som kunne lengte etter noe annet.  

Å samarbeidet med de to andre kunstnerne, Kristalova og Orlow, preget også hvordan Wrånes valgte å bruke bygningen.  

– Det var hele tiden en dialog med de andre, en slags pendel mellom å gi og tørre å ta, med et felles mål. Det essensielle er å lytte, både til bygget og hverandre. For med én gang en av oss satt noe nytt i rommet, endret også arkitekturen seg.

Kropper gjennom paviljongen  

For de av oss som ikke får besøkt den forunderlige byen Venezia i år, kan det være fint å få vite enda litt mer om skulpturene til Wrånes.  

– Det begynner med en skarv idet du kommer inn, som flyr inn i en fot, som er en del av menneskekropper som strekker seg gjennom bygningen. Flere fugler flyr ut av et skritt på de overdimensjonerte menneskekroppene som er både ukjønnet og aldersløse. Disse vokser videre opp gjennom taket og ut på den felles plassen hvor igjen fugler, gås og ugle, flyr ut av kroppene.  

– Hvorfor denne skarven innledningsvis? 

– Det er igjen noe med bygningen som er både ute og inne. Paviljongen har disse store skyvedørene som gjør at du kan åpne helt opp og la vinden blåse gjennom bygningen – slik fuglene også flyr gjennom bygningen og kroppene. Skarven er kjent som en dykkende sjøfugl, det vil si at den bryter vannskorpen og beveger seg mellom luft og vann. Den dualiteten passer til hvordan den flyr ut og inn av kroppene – ut og inn av bygningen. 

Ringer rundt fuglens føtter 

De to føttene til skarven ved inngangen er også ringmerket. Den ene med en ring fra en kunstner Wrånes beundrer – smykkekunstner Lise Schønberg (f. 1945). Den andre med en ring funnet av faren, som er ornitolog.  

– Siden jeg var liten har jeg vært assistent under merking av fugler. Han ga meg på nåde en ring fra en død skarv han har funnet i fjæra, rett der jeg vokste opp.  

På ringen er det et helt unikt nummer som folk kan søke opp for å se hvor den første gang ble registrert livet.  

– De to ringene fra en levende kunstner og en død fugl blir da en levende og en død som flyr inn i kroppene, som også kan være generasjoner av mennesker som vokser inn og ut av hverandre og er forbundet på godt og vondt.

Seil som snakker med Fehn 

Skulpturen er også kledd i seilene til «Sørlandet», verdens eldste operative fullrigger. De er sydd på 1990-tallet og har blant annet seilt rundt jorden og krysset Atlanteren en rekke ganger.  

– De lukter sjø, har blitt revet opp av vinden og sydd igjen og patinert av naturen. Jeg kunne jo bare håpe på at de snakket med muren til Sverre Fehn og da de kom inn var de automatisk en del av rommet. 

Selv om skulpturen er stor, blir den da nærmest lett fordi den snakker med veggene, forklarer hun.  

– Valøren og patineringen er nesten identisk. Seilene har ikke bare én farge, de har levd og hatt ulike opplevelser og derfor fått ulik farge. Veggene til Fehn har heller ikke én farge. De har også levd, ute og inne og blitt patinert av været og lyset. Selv om søylene som holder paviljongen oppe er rette og skulpturen min er superorganisk, var det spennende å tenke på skulpturen også som en søyle – nærmest som søsken med fullstendig ulik oppvekst.

En liten luring 

Den store skulpturen som går inn og ut av bygningen er supplert av verket «erotic poetry by the architect, nature and me» – to menneskekropper som baklengs klamrer seg til et av trærne i paviljongen og beveger seg opp og ned på stammen. 

– Jeg trengte en liten luring, en litt mindre og tilsynelatende mer leken kontrast til den store skulpturen. Du kan kanskje ikke skrive det, men vi kaller den bare for «the wanker», ler hun.  

– Hvorfor navnet «erotic poetry by the architect, nature and me»?  

– Det er mennesket som har bygget arkitekturen. Fehn snakker om bygget som både arkitektur og natur. Mennesket er begge deler natur. Vi er pattedyr og har bygget arkitektur. Derfor slynger menneskene seg rundt stammen og bølger opp og ned uten at vi forstår om det er  «pleasure» eller «pain». For hva slags forhold har menneskeheten til naturen? 

Kunstbiennalen i Venezia arrangeres i år for 61 gang og er åpen til og med 22. november.