Barcelona for folk

Kan pandemien og fraværet av turisme skape rom for et annet Barcelona? Ja, mener forfatter Elida Høeg, som har skrevet bok om hjembyen.

Etter den første perioden med sosial nedstenging og portforbud våren 2020, våknet Barcelonas innbyggere til en by uten turister. «Det var uhyggelig og håpefullt på samme tid», skriver Elida Høeg i boken «Håpet i gatene - Historier fra Barcelona».

Det hersket nærmest en underlig stemning i Barcelonas gater seint på våren 2020. Spania og Katalonia hadde da vært nedstengt siden mars på grunn av pandemien. Politiet hadde til da stått på gatehjørnene og stoppet folk som ikke var ute i viktige ærend, men så var det endelig mulig å gå lenger enn til nærmeste matbutikk.

Byen innbyggerne vender tilbake til, er imidlertid en annen enn den de forlot. I sin nye bok, «Håpet er i gatene – Historier fra Barcelona» (Fanfare), skriver forfatter og journalist Elida Høeg om denne opplevelsen:

«Det var ingen turister, nesten ikke trafikk, La Rambla lå åpen og stille, alt var stengt. Folk fylte sentrumsbydelene med oppsperrede øyne, gikk gjennom gatene som om det var for første gang. Det var uhyggelig og håpefullt på samme tid. Ingen hadde sett byen slik før».

Turist i egen by

Høeg tar oss gjennom den katalanske hovedstadens nære historie. Fra finanskrise og selvstendighetskamp til grasrotbevegelser som får politisk makt. Én del av boken er viet Barcelonas krevende forhold til turismen. Et forhold som på paradoksalt vis ble synlig etter første nedstenging.

– Pandemien er brutal og har skapt stor arbeidsløshet, men samtidig har den gitt innbyggerne en mulighet til å gjenoppdage sin egen by. Fraværet av turisme har gjort at folk tar i bruk steder man før har holdt seg unna på grunn av antallet turister, sier Høeg på telefon fra hjemmet sitt i bydelen Sant Antoni. Der har hun bodd siden 2016, da hun kom for å studere.

Plutselig er det god plass på bystranden i La Barceloneta og folk lager piknik under palmene på staselige Plaza Real, rett ved La Rambla, forteller hun.

– Det er mulig å være i byen på en måte som var utenkelig før pandemien. I fjor sommer ble folk også oppfordret til å være turist i egen by. Det ble arrangert guidete turer på spansk og katalansk, og jeg hadde venner som besøkte Gaudi-parken for første gang på over ti år.

Utrygg økonomi

Det er mange byer i verden som sliter under et massivt turisttrykk. Firenze, Amsterdam og Praha har alle lignende problemer som Barcelona. Også i Norge har kritikken av masseturismen tatt seg opp i byer som Stavanger, Bergen og i Lofoten.

Barcelona har i over hundre år vært en turistdestinasjon, men trykket de siste årene kan spores tilbake til en villet politikk fra byens myndigheter. Den har røtter tilbake til 1980-tallet og sommer-OL i 1992. Likevel var det etter finanskrisen i 2008 at det virkelig eksploderte med turisme.

– Utover 2010-tallet var det turisme byen støttet seg på for å komme ut av krisen. Det var enkelt og ga raskt mange jobber. Samtidig var mange av disse jobbene utrygge og baserte seg på de fremvoksende delingsplattformene.

Naken på butikken

Byen hadde på et tidspunkt over ti millioner besøkende i året. Da begynte også motstanden mot turismen å bli tydelig.

– Veksten i antall turister hadde ikke noe tak. Det var som om politikerne ikke hadde sett for seg et så høyt tall, men tenkte bare «jo mer, jo bedre».

– Du har selv bodd i Barcelona siden 2016. Hvordan har du opplevd turismen og motstanden mot den?

– Det er destruktivt å satse monokulturelt på turisme, men selv om mange er turistmotstandere, vil byen også ha besøk. Det kan bare ikke gå utover dem som bor her. Som rosahudet nordmann representer jeg på et vis nordeuropeere. Jeg skjønner at det er provoserende å se fylleturismen, hvor folk dukker opp nakne på matbutikken og spyr i gatene. Det er egentlig da folk blir ekstra sure.

Gentrifisering nummer fire

Boken til Høeg inneholder en rekke dybdeintervjuer, nærmest som minibiografier av ulike byborgere. I kapittelet om turismen møter vi blant annet en ulovlig Airbnb-utleier, en selvutnevnt lommetyvjeger og en gateselger fra Senegal. Hun forteller at hun ville skrive boka for å få fram forskjellige stemmer som påvirker byen på hver sin måte.

Gala Pin, nabolagsaktivist og politiker i grasrotpartiet Barcelona en Comú (stiftet i 2014), er selv fra gamlebyen Barceloneta. Før turismen tiltok, var området kjent for trangboddhet og at folk derfor tok i bruk gater, trapper og benker som et ekstra sosialt rom. De mange turistene gjorde dette vanskelig.

Gala Pin uttaler at de på et tidspunkt forsto at de «bodde i en by som solgte seg til turismen, vi hadde en boligkrise, vi hadde et samværsproblem». Hun bruker begrepet «gentrifisering nummer fire».

– Pin sikter til den delen av gentrifiseringen hvor en befolkning i en bydel blir så flytende at ingen egentlig bor der. Alt blir midlertidig, og stedet mister sin hukommelse. Dermed blir det ingen som klager på at en nattklubb bråker til klokken fire på natten, fordi ingen egentlig bryr seg, siden de skal reise hjem neste morgen, sier Høeg.

Løsning i stillheten

Lokalaktivisme og ulike bevegelser har fått ting til å skje. Lokale myndigheter gjør blant annet mye for å begrense støy på nattestid. De har også de siste årene forfulgt ulovlig utleievirksomhet, og stengt flere tusen turistleiligheter. 2020 skulle bli året hvor enda flere virkemidler skulle settes i verk. Men så kom pandemien, og viser kanskje, med sin brutale fremferd, en slags vei ut av uføret.

– Vi er definitivt ved et vendepunkt. De fleste trodde turismen var en trygg og sikker industri, men det var den jo ikke. Byen har alltid ønsket å mangfoldiggjøre økonomien sin, men nå har den blitt tvunget til det.

Taktisk urbanisme

Byen benyttet også den sosiale nedstengningen til å gjennomføre en del lenge planlagte byutviklingsgrep. Hele områder ble stengt for trafikk og gater ble gjort om til lekeplasser og byhager. Det ble innført som grunnprinsipp at enhver Barcelona-borger i det sentrumsnære området Eixample ikke skulle bo lengre enn 200 meter fra et trygt grøntområde.

– Det kalles taktisk urbanisme. Pandemien skapte et rom for å eksperimentere mer med ad hoc-løsninger som er tilpasset pandemien, hvor man trenger større plass på gateplan for å unngå smitte, men løsningene er også tenkt inn i en langsiktig byutvikling.

– Hva har denne perioden uten turister betydd for byens innbyggere?

– Jeg tror man kan si at det har gitt dem et kjærkomment pusterom. De har kunnet ta tilbake stedet sitt, og det har gitt dem armslag i en ellers bekymringsfull hverdag. Jeg tror det kan føre til større forandringer på sikt.