Hver gang vi møtes

– Det skal gå fort og være billig

Roos viser fram sitt aller første prosjekt, ikke fordi hun er stolt av det, forteller hun, men fordi det lærte henne at ingenting av det hun tenker foran skjerm ser helt likt ut fysisk som det gjør på papiret.

– Så da lærte jeg hvorfor befaring var så viktig. Nå har jeg for vane å reise til stedet og oppholde meg der for å finne ut hvordan det oppleves, hvor jeg føler meg trygg, hvor det er godt å sitte og så videre. En god prosjektleder forstår at hele gruppa bør dra sammen og gjøre denne øvelsen, sier hun.

Argumentet mot felles befaring er gjerne ressursbruk, men det er en misforståelse, mener Roos.

– Vi driver med fast fashion byutvikling. Det skal gå fort og være billig. Men sannsynligheten for et vellykket prosjekt øker gjennom befaringer. Penger i tidlig fase sparer penger senere. Et godt tilpasset prosjekt trenger ikke endringer. Så før det heller opp som prosjekteringstimer, sier landskapsarkitekten.

Forskjellige blikk

Tverrfaglighet begynner ved oppstartsbefaringen, forteller hun.

– Alt for ofte kommer noen prosjekter inn når noen har jobbet en periode. Det gir ubalanse i prosjektgruppa. Noen har et bilde allerede, og du blir ikke like godt kjent som de som har vært der og tenkt. Sammen kan man luke ut hva som er mulig på stedet. Og vår yrkeskompetanse gir oss forskjellige blikk på mulighetene, sier Roos.

Det var under Bylivkonferansen 2026 på Pressens hus i Oslo at hun holdt sitt flammende innlegg på vegne av den tverrfaglige befaringen. Etter henne fulgte blant andre Amund M. Rolfsen, som er byggesaksbehandler i Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE).

Han forsøker å forklare saksbehandlerens rolle, hvordan prosessen ser ut fra inni etaten og hvorfor det blir så mange og store reaksjoner fra omgivelsene.

– Vi mottar søknader, behandler dem og fatter vedtak. Men det får ganske store konsekvenser for naboer og for dem som skal bygge, så reaksjonene er forståelige, sier Rolfsen, og bruker et flyfoto fra 2006 og fra 2023 fra samme småhusområde på vestkanten i Oslo til å illustrere poenget: fortetting, fortetting, fortetting.

– Mellom trengs det oversetting

– Vi tegner ingenting og bygger ikke noe. Men vi legger premissene for dem som tegner noe, og vi vurderer det som har blitt tegnet, sier han.

Rolfsen bruker ordet abstraksjon for å identifisere hva byggesaksbehandlerne gjør. En konkret virkelig, som for eksempel den tidligere tomta på Vestbanehallen blir gjennom abstraksjon et plankart. Fra plankartet blir dette til en ny konkret virkelighet: det nye Nasjonalmuseet.

– Og mellom her trengs det oversetting. Og det er ikke så lett, sier Rolfsen.

Og i oversettelsen lever språket. Dermed kan en byggesaksbehandler føle det som en seier når Statsforvalteren gir PBE medhold i tolkningen av for eksempel ordet «alternativ» i forbindelse med en klagesak.

– Men når man går så langt inn i språket og tolkningene av det, så kan man glemme at kanskje handlet dette egentlig i utgangspunktet om en ganske grei garasje. Som saksbehandler skal jeg se som en arkitekt og skrive som en jurist. For det er da man klarer å lage språklige rammer for arkitektur som en jurist host statsforvalter skjønner, eller en innleid jurist i en klagesak. Vi må ikke forbli i abstraksjonen, og kanskje må vi møtes oftere for å bli enige om hva vi egentlig mener.  

Ikke tid til å komme seg ut

Som byggesaksbehandler går man ikke på befaring, nettopp på grunn av ressurs- og tidsbruk.

– Det er det ikke rom for, for det er ikke en del av byggesaksbehandlingen. Man er opptatt av å produsere vedtak og behandle saker innenfor lovpålagt behandlingsfrist. Vi drar ofte dit når ting er ferdig for å se hvordan det har blitt, men det kunne vært lærerikt å besøke underveis også. Eventuelt kan man utvide hva man godkjenner av tegningsgrunnlag, og benytte de digitale mulighetene vi har i dag bedre. Det kan være et første steg, sier Rolfsen.