Mellom vekst og trusler om nedlegging

FILMSKOLE I FLOKE

Samtidig som de lange linjene planlegges, skjer det ting i Kabelvåg som er av mer akutt art. Der kommunen planlegger for vekst, har Nordland fylkeskommune bestemt seg for å slutte å finansiere en sentral institusjon i det lille fiskeværet, Nordland kunst- og filmfagskole.

– Nordland kunst- og filmfagskole er unik som høyere kunstutdanning, ved å være plassert på et ikke-urbant sted og ved å se dette som et viktig utgangspunkt for både undervisning og utviklingsarbeid, sier rektor og filmskaper Katja Eyde Jacobsen idet hun tar oss imot.

Bak skolens nokså anonyme, blågrå trefasade, to steinkast fra torget, er det full aktivitet. Mens studenter har jobbet med å dra semesterarbeidet i havn det siste året, har imidlertid mye tid gått med til politisk lobbyering og folkelig mobilisering. Jacobsen og resten av skolen står midt i en sak som kan få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

– Vårt problem nå er at fylkeskommunen ikke vil finansiere oss lenger, og at vi heller ikke kan motta statsstøtte, siden vi må være en akkreditert institusjon for å kunne få statlig finansiering, forklarer rektoren.

I Norge kan såkalte akkrediterte institusjoner selv opprette studietilbud.

– Vi befinner oss derfor i en situasjon der skolen risikerer å bli lagt ned før vi rekker å finne en løsning med enten å få innvilget et unntak fra den nye loven, eller fusjonerer med en større institusjon.

Fra å være en fagskole som en fylkeskommune med få midler hadde plikt til å finansiere, har filmskolen blitt en høyere utdanningsenhet, etter fylkeskommunens eget ønske. Planen var imidlertid at skolen skulle gli inn under Nord universitet, for på den måten å kvalifisere seg for statlige midler, utdyper en tydelig engasjert Jacobsen.

– Det er ingen av oss som arbeider her i dag, som har kommet med ideen om at vi skulle bli en høyskole, eller kjempet dette frem. Vårt mandat har vært å få utdanningen akkreditert samt å sikre et høyt faglig nivå i tråd med denne. Så kommer vi i en situasjon hvor vi er blitt høyskole, men hvor Nord universitet, hva skal vi si … de har hatt mye annet å tenke på.

Der Nord universitet har vært gjennom kompliserte sentraliseringsprosesser, risikerer filmskolen å forsvinne fullstendig. Skolen har havnet i det rektoren kaller en forvaltningsfloke.

– Vi trenger at staten tar over ansvaret for å finansiere skolen, da dette ikke ligger til fylkeskommunalt mandat. Men for å kunne få statlig finansiering må vi enten innlemmes i en akkreditert institusjon, eller få et unntak fra den nye loven om at kun akkrediterte institusjoner kan få statsstøtte. Vi er i dialog med et større universitet om innlemmelse, og vi har søkt om unntak fra loven. Problemet er at begge disse prosessene tar tid, minimum to år, og vi kommer til å være lagt ned før det, med mindre Stortinget vedtar en form for mellomfinansiering. Så nå håper vi virkelig at staten tar dette ansvaret.

STEDSSPESIFISITET

I likhet med kommunen er også filmskolen attraktiv. Lærere flys inn fra Berlin, påpeker lærer og programkoordinator ved skolen, Maria Bratt, som setter seg ned med oss på lærerværelset. På søkerlisten i fjor var det hele 28 nasjonaliteter, legger hun til.

I 2017 investerte fylkeskommunen 50 millioner i den forlatte bygningen til den videregående skolen, slik at filmskolen kunne få nye lokaler og høy standard. Før dette var skolen spredt, og den hadde blant annet undervisning i nabobygningen, det gamle fengselet i Kabelvåg. Bak vinduer med jernstengsler satt studentene og redigerte og klippet filmer. I dag har skolen tilpassede og moderne lokaler, forteller rektor Jacobsen mens hun med stolthet viser frem skolens kino, velutstyrte teknikkrom, bibliotek og studio.

På kort tid har forholdene imidlertid gått fra fremtidstro til fortvilelse, men motet er ikke borte. Blant lokalpolitikerne er det enighet langs hele den politiske aksen: Skolen må bevares. Med politikerne diskuterer ledelsen ikke bare viktigheten av skolen for utviklingen av faget, men også for relasjonen mellom kunstskolen og lokalmiljøet. Rett før vi besøkte skolen, hadde et av de lokale partiene vært på besøk:

– Vi snakket med Frp om det i dag, at det er mye som er unikt ved å være på et slikt sted. En ting vi kan trekke frem kunstnerisk, er en samhandling med publikum. Dersom du går en kunstutdanning i en større by, forholder du deg kanskje i større grad til et kunstmiljø. Her forholder du deg til et faktisk og sammensatt lokalsamfunn, som også ser arbeidene dine, sier Jacobsen.

– Her må du samhandle med lokalmiljøet hvis du trenger noe eller skal realisere et prosjekt, legger Maria Bratt til.

– En av grunnene til at lokalsamfunnet liker skolen, er at de ser verdien av hva som lages her, fortsetter Jacobsen.

Bratt påpeker at de satte av hele fjoråret til ett tema: stedsspesifisitet.

– Og det var faktisk en reaksjon, følger Jacobsen opp.

– For vi merket at noe skjedde da vi flyttet inn i denne bygningen. Tidligere var vi i små og uegnede bygninger for det vi holdt på med, og studentene var spredt overalt. Men det betydde også at de beveget seg mer i lokalsamfunnet og var i samhandling med det på daglig basis. Da vi kom opp hit og fikk et stort felleskjøkken, begynte plutselig studentene å lukke dørene. De hadde en stor bygning og kunne være bare her. Da så vi det på eksamensarbeidene deres, de hadde jo bare filmet hverandre. Det her går jo ikke, tenkte vi.

– Det ble med andre ord som i Oslos kunstverden?

– Ja, ikke sant. Så da måtte vi reartikulere forholdet til lokalsamfunnet, både som høyere utdanning og som høyere utdanning med en helt annen geografisk plassering, sier Jacobsen.

– Vi prøvde å redefinere en gammel strategi fra Jugoslavia, faktisk. Der hadde de en strategi som gikk ut på at hvis du tok en høyere utdannelse, så skulle du ut på arbeidsplassene. Ikke nødvendigvis for å jobbe der, men for å videreformidle det du lærte på universitetene, i industrimiljøene.

Jacobsen sendte studentene ut i praksis. De gikk ut til mange forskjellige arbeidsplasser i regionen. Ikke bare for å filme, men for å lære hva arbeiderne gjorde, og for å vise dem hva studentene gjorde. De var overalt, fra gårdsdrift og søppeltømming til skolene og på ferga.

– Det var veldig spennende, både hva de tok med seg, og hva det førte til av prosjekter. Det vi så, var at det også ble etablert tradisjoner som spredte seg videre nedover studentkullene. Studentene skjønner at selv om ting kan vises i kino fordi det ser flott ut, så kan de også gå ned på Arbeideren (en av de lokale pubene og forsamlingsstedene, journ.anm.) og lage en litt skabbete kino hvor lyden er dårlig, men hvor terskelen for å komme og se er lav.

Jacobsen trekker også frem at skolens mulige nedleggelse har vært viktig for studentene. Ikke bare har de skjønt hvilken rolle de spiller i lokalsamfunnet, men de har også jobbet sammen med lokalsamfunnet for å bevare skolen.

FÆRRE DISTRAKSJONER

– Jeg kjenner meg hjemme her, sier tredjeårsstudenten Ellen Vikstöm, som vi tilfeldig møter på veien ut av lærerværelset. En annen student, Sanjey Sureshkumar, forteller oss at studentene har vært svært aktive i kampen for å bevare skolen, og selv var han med å skrive en kronikk til Morgenbladet i fjor.

– Skolen har ekstremt mange ressurser på få studenter, svarer Sureshkumar på spørsmål om fordelen med å gå på skolen.

– Det er intimt å være student her, du får kontakt med lokalmiljøet. Du blir heller ikke så lett distrahert som i en storby. Du har mer tid.

Sureshkumar og Vikstöm sitter ved et enslig, provisorisk skrivebord plassert i midten av et utstillingsrom, vendt ut mot skoleplassen. Bak dem henger et stort ark strukket langs hele veggen, med hva som ser ut som et tankekart påskrevet. I midten står det «Monster», og det forbindes med piler til en rekke ord og setninger.

Vikstöm trekker frem fordelen ved å være på denne skolen og dette stedet.

– Det er en liten plass, derfor kan du ikke bare avfeie problemer som kommer opp. Om det er konflikter, så kan vi ikke bare gå til en annen del av byen. Vi må gå i dialog. Det er refreshing, det forbinder deg til lokalsamfunnet, sier Vikstöm.

MULIGHETER TROSS NEDLEGGELSE

Boligfortetting, nye forbindelser, nedsenket fartsgrense, el-ferge, sykkelutleie, renovering av gamle bygninger, Kabelvåg Mathall, reetablering av faste torgdager og transformasjon av barneskoletomten til kunstvirksomhet. I Kabelvågs ferske mulighetsstudie fremlegger Tind Arkitektur og Lala Tøyen både strakstiltak og langsiktige løsninger. Mulighetene heller enn begrensningene styrer: En ny langstrakt linje i konseptskissen forbinder Kabelvåg sentrum med «Kreta» og «Prestkaia» med en foreslått gang- og sykkelbro. Også kunst- og filmskolebygget er nevnt: «Ved en nedleggelse av Nordland kunst- og filmfagskole anbefales det at byggene blir brukt til aktivitetssenter for kommunen.»

Transformasjon av film- og kunstskolebygningen slipper imidlertid kommunen å ta stilling til – ennå. Bare noen dager etter at Vågan har fått sin ferske og fremtidsoptimistiske mulighetsstudie, kommer nyheten: Fylket har snudd og går likevel inn med finansiering, slik at skolen kan ta opp studenter til høsten. På den måten får skolen tid til å etablere en statlig finansiering av skolen.

Rektor Katja Eyde Jacobsen uttaler samme dag i Våganavisa: «Det er en gledens dag for både skolen og kommunen.»

Det er mulig å stabilisere folketallet i distriktene i årene som kommer, fastslår Victor Norman og demografiutvalgets distriktsrapport, men det vil kreve en aktiv distriktspolitisk innsats. Den tynne tråden som Kabelsvågs kunst- og filmskole hang i, er nå blitt forsterket, og med befolkningsvekst, aktive grep, brobygging og nye plankart representerer Lofotens eldste fiskevær nå en motvekt mot et aldrende og livløst Distrikts-Norge.