Kunstig intelligens: Et slags Pinterest-board på steroider?

– Ganske ubrukelig arkitektur

Radi er utdannet arkitekt fra NTNU, mens Englund er masterstudent i interiørarkitektur ved Universitet i Bergen. Mens de andre konkurransedeltakerne ga seg selv ganske frie rammer, ga Radi og Englund seg selv en veldig spesifikk oppgave: De ville tegne en paviljong på en skrånende tomt på Bakklandet i Trondheim. Her er det mange hensyn, og dermed kunne man sette KI-en virkelig på prøve.

– Modelleringsprosessen gikk ikke så bra, det ble ganske ubrukelig arkitektur. Det ble et slags pinterest-board på steroider, fortalte Englund og Radi fra scenen, og forklarte at det i stedet ble til en kurateringsprosess.

– KI er ikke en magisk knapp, men en uendelig dialog fram og tilbake. Man prøver å få maskinen til å forstå din visjon, uten at den skal hallusinere for mye, sa Englund.

Realistisk forankring

Englund og Radi utdyper overfor Arkitektur:

– Man kan generere hva som helst, så det blir fort veldig oppe i lufta. Vet vi tenkte med vårt prosjekt var å forankre det et veldig spesifikt sted med et veldig spesifikt behov, for å gjøre det litt lettere å relatere til for andre arkitekter som jobber mer tradisjonelt.

Under presentasjonene til finalistene utmerket Englund og Radi seg som de mest kritiske til mye bruk av KI. Likevel vant de konkurransen.

– Det er viktig med en realistisk forankring. Man skal ikke ta alt for god fisk. Det er selvfølgelig noen aspekter man må tenke på, som er litt negative, som man må være bevisst på, sier Englund.

– Vi er egentlig KI-entusiaster, men anerkjenner at KI alene ikke lager god arkitektur. Det kan hende at måten man jobber på endrer seg og det er vi positive til. Men vi anerkjenner også at vi virket mer skeptiske enn de andre konkurrentene, legger Radi til.

Fryktet for jobben

De to har tidligere hatt lange diskusjoner om KI, fordeler Radi, blant annet i forbindelse med en bacheloroppgave Englund skrev om temaet.

– Da endte jeg alltid opp med å tenke, «herregud KI kommer til å ta alle jobbene våre?». Men da man satt i gang og prøvde det, på en veldig spesifikk oppgave, så ble jeg litt mindre redd. Det er fortsatt behov for oss. Da kunne jeg slappe litt av, være litt mer kritisk, og se godene det gir, men også begrensningene, sier han.

– Kan dere si litt mer om disse godene og begrensningene?

– For min del har jeg alltid syntes at idémyldringen i startfasen er gøy. Her begynte vi med å sette regler, fordi vi visste at det var en fare for å forsvinne i det hele. Så den fasen ble både forkortet og forlenget, fordi du ender opp med å generere mye mer enn du egentlig trenger for å starte, sier Radi, og fortsetter:

– Vårt neste naturlige steg hadde vanligvis vært å ta det til skisse i Rhino eller Archicad, men vi tvang oss selv til å ikke gjøre det, og da følte vi ofte at prosessen stoppa opp. hvis man ikke klarer å kombinere det tradisjonelle og det nye, så stopper det fort opp.

Det handler om kontroll, mener Englund.

– Du gir opp en god del kontroll, i bytte med at du kan få positive overraskelser. Og det blir du jo inspirert av å jobbe med. Så du gir og du tar. Det er ikke bare sånn at du får utrolig mye arbeidskraft, verktøy, hastighet, det får du selvfølgelig også, sier han.

Språk eller form?

– På alt snakket på konferansen er det tydelig hvor skriftbasert bruken av KI er. Man gir robotene prompts, i form av skriftlig språk. Er ikke dette en veldig motsetning til hvordan arkitektur tradisjonelt har handlet om å formgi ved å tegne og bygge?

– Formgivning og språk er jo tilknyttet, det er mye godt språk som kan beskrive hvilke former man vil ha. Men den tradisjonelle formgivningen er en unik prosess, og ting kan falle mellom sprekker. Men med KI-en kommuniserer du også på en måte som du ville ha kommunisert med et menneske. Du kommuniserer med ord og bilder, som gjør at du  får du et resultat som er tilnærmet det du hadde sett for deg.

Radi legger til:

– På skolen lærte vi at et godt prosjekt snakker for seg selv. Her er det på en måte det motsatte: hvis du skal lage et godt prosjekt, må du snakke for det. Og det er jo, som alt annet, en helt egen trening, hvis du bare skriver «lag paviljong på Bakklandet» så gir den deg en butikkjøpt paviljong midt på Bakklandet. Så det å formidle prosjektet, i essens, både i følelser, lys, materialitet, det blir jo egentlig et nytt språk å lære seg.

Juryen imponert

Knut Ramstad, partner i Nordic, sitter i Arkitektbedriftenes KI-utvalg, som var jury i konkurransen. Han er veldig imponert over nivået og hva deltakerne fikk til på 48 timer.

– Den fordomsfrie måten de angrep oppgaven er kanskje typisk for den unge generasjonen. Når de støter på problemer så går de rundt dem, i stedet for å bare si at det er ubrukelig. De forstår hvordan man skal velge verktøy ut fra hva man tror kan fungere på akkurat den prosessen, sier Ramstad.

I konkurransen ble deltakerne også bedt om å dokumentere prosess. Vanligvis bedømmes man i arkitektkonkurranser først og fremst på det ferdige resultatet.

Ramstad tror den økte oppmerksomheten på prosess også øker overførings- og læringsverdien.

– Arkitektbransjen kan lære mer av andre bransjer, som filmbransjen, og være mer åpen og dele kunnskap. Sånn kan vi være med på å løfte hele bransjen, slår han fast.

«Architectura Synthetica»-konkurransen var da også inspirert av en tilsvarende konkurranse for filmskapere, «Cinema Synthetica», der målet var å lage film kun ved hjelp av KI.

– Inspirerende

Ramstad i Nordic er enig i at det neppe er tilfeldig at vinnerne i konkurransen også var de som virket å ha mest sunn skepsis til verktøyene de benyttet.

– Det finnes alltid noen som er superentusiastiske, men som kanskje ikke helt skjønner hva man faktisk trenger i prosjektene. Vi er veldig opptatt av hva arkitekter faktisk trenger, ikke bare hva som er det siste hotte, sier Ramstad på vegne av KI-utvalget, som han presiserer at kun består av prosjekterende arkitekter.

Han roser også konkurransevinnerne for hvordan de angrep oppgaven.

– De går løs på oppgaven på en måte alle arkitekter kan kjenne seg igjen i: en konkret kontekst. Det var veldig inspirerende, avslutter Knut Ramstad.