Aktuelt / Teknologi
Materialisten: Når gipsen vågner til liv
Det blir sagt at «Leire er livet, gips er døden, bronse er gjenoppstandelse». Kan gipsmaker Peder Alme allikevel revitalisere et kaldt, stivt materiale med et frynsete rykte?
Det blir sagt at «Leire er livet, gips er døden, bronse er gjenoppstandelse». Kan gipsmaker Peder Alme allikevel revitalisere et kaldt, stivt materiale med et frynsete rykte?
Gipsen er et veldig nært materiale. Det er ikke skadelig, det støver ikke og det har nøytral PH, forteller gipsmaker Peder Alme.
Foto: Peder Alme– Det litt paradoksale er at mye av det jeg driver med på Ornamentfabrikken egentlig ikke er håndverk i streng forstand, sier Peder Alme.
På telefon fra produksjonslokalene på Valderøy utenfor Ålesund har han fortalt om hvordan han har klart å skape en levevei som gipsmaker. I et fagfelt der det snart har gått ti år siden forrige gang noen tok et svennebrev, vil mange se Peder som en redningsmann for et håndverk som fortsatt preger veldig mange norske hus.
Stukkatur, rosetter og ornamentikk på fasader er et helt sentralt element i mye før-moderne arkitektur. Og når Alme kan drive virksomhet i sin barndoms jugend-by på Mørekysten, gir det håp om at det å ta vare på en så sentral del av bygningsarven vår skal ha livets rett andre steder også.
– Men ikke håndverk, sier du?
– Altså, selve håndverket er det som heter frihåndsmodellering, altså det å jobbe direkte med mørtel på en fasade og modellere ornamenter etter tegninger.
Slik arbeidet man med gips i antikken og renessansen, før industrialiseringen på 1800-tallet brakte med seg støpeformer, prefabrikasjon og montering. Det vi ser som et håndverksfag i dag, er dermed en slags hybrid mellom ekte kunsthåndverk og mekanisert byggteknikk.
Gjennom sitt arbeide med Latinskolen i Ålesund, har imidlertid Alme allikevel fått øve seg på opplegg, altså fri modellering rett på husveggene.
– Dette gjorde at jeg søkte og etter hvert fikk et treårig stipend ved Norsk håndverksinstitutt på Maihaugen i Lillehammer, som igjen blir en unik mulighet til å fordype meg i denne delen av faget.
– Nøkternt sett er gips et ganske vanlig mineral som består av kalsiumsulfat og som må brennes til pulver som igjen løses ut i vann. Men hvilke egenskaper er det du særlig forbinder med dette materialet?
– Gips er jo amorft. Det kan bli alt mulig. Nå er ikke dette materialet alene om det. Men måten gips gjør det på, er spesiell. Du kan jo fylle en stor balje med gips, og så stivner den tvers gjennom, uten å sprekke, på bare 20 minutter. Gipsen er også et veldig nært materiale. Det er ikke skadelig, det støver ikke og det har nøytral PH. Noe som gjør at man kan jobbe veldig manuelt med gipsen uten bruk av maskiner.
Fra Latinskolen i Ålesund.
Foto: Peder Alme– Allikevel har gipsen på mange måter et omdømmeproblem. I dag er jo standard iserte gipsplater i leiligheter lite elsket. Og sammenlignet med bronse eller marmor har gips også blitt sett på som noe litt simpelt og forgjengelig historisk sett?
– Det er helt sant at gips har vært sett som et kopimateriale, så gipsstatuer har gjerne fått en ganske stemoderlig behandling. Ikke desto mindre har det vært en endring av statusen til disse gipsarbeidene, siden kopiene ofte er i bedre stand enn de eroderte originalene – og i en del tilfeller finnes ikke originalene i det hele tatt. Med denne økte statusen kommer også en interessant faglig diskusjon, for hvordan tar man vare på gipskopier? Måten en konservator på museum nærmer seg denne oppgaven på vil nok være ganske annerledes enn hvordan jeg ville gripe det an som gipsmaker.
– Så du sier at gips som materiale på en måte er kulturelt betinget?
– Det har i alle fall vært veldig ulike holdninger til dette materialet hos ulike kunstnere. Rodin for eksempel, jobbet med gipskopiene, delte dem opp og satt dem sammen, og tilla dem en stor egenverdi. Andre har bare sett det som en del av produksjonen. Det er som i det sitatet som gjerne tilskrives Per Ung: «Leire er livet, gips er døden, bronse er gjenoppstandelse».
– Og nå har du tatt på deg å vekke gipsen til live igjen?
– Ja.
