Arkitektur i Arktis: Fra industri og koloni til generiske turistmagneter?

Fra periferi til sentrum

Nord-Skandinavia er beboelig på en helt annen måte enn tilsvarende breddegrader i Nord-Amerika på grunn av varme havstrømmer, skriver Hemmersam.

Tross disse forskjellene kan man likevel peke på at de arktiske byene er kjennetegnet ved lange, mørke vintre med is og snø, korte somre og en avsides beliggenhet.

Det har likevel skjedd en endring, påpeker han, fra å betrakte Arktis som noe perifert, langt borte, til å plutselig være veldig viktig i samfunnsdebatten. Det handler om alt fra kultur og urfolks rettigheter, til klimaforandringer og den geopolitiske verdenssituasjonen.

Slående kontrast

På AHO har man både i forskning og undervisning beskjeftiget seg med arktiske strøk i snart 15 år. Man har blant annet fått reist i Russland den gangen det var langt enklere praktisk enn det er i dag. Og Russland er ikke ubetydelig når man snakker om arktiske byer: Det er nemlig her man finner den største arktiske befolkningen, i store rustne, industribyer, preget av betongelementbyggeri.

– Det er veldig slående om man er i Kirkenes, som er en relativt vanlig norsk småby med trehus og fine hager, og så kjører man over grensen til nærmeste by Nikel, og man er i det samme landskapet, med det samme klimaet og de samme samiske stedsnavnene, men byene kunne ikke vært mer annerledes. Det er en slående kontrast, forteller dansken.

I dag er også begrepet arktisk på fremmarsj som en identitetsmarkør og turistmagnet. I Kirkenes var man lenge opptatt av Barentssamarbeidet, og mange institusjoner og tiltak fikk navn som hadde med Barents å gjøre. Nå blir dette omdøpt til noe med Arktis, påpeker Hemmersam.

Store visjoner

For arkitekter og planleggere var det lenge en tendens til å betrakte arktiske bebodde strøk som mislykkede versjoner av europeiske byer. Danske arkitekter reiste til grønlandske byer og tenkte: Her er det noen som ikke har gjort en ordentlig jobb.

– Så har Arktis vært et av stedene hvor arkitekter har tenkt at de har hatt en form for frihet, til å tegne store, sammenhengende bykomplekser, som vår stand fortsatt tenker nostalgisk på som noe vi egentlig burde gjøre. Det er en slags rest fra høymodernismen, ideen om å designe det fullstendige samfunn. Jeg tror mange fortsatt har den ideen, og Arktis var passe langt borte, tilsynelatende folketomt og historieløst, så man kunne boltre seg i den typen teknologiske, arkitektoniske eksperimenter.

– Samtidig skriver du at lokalbefolkningen ofte har ønsket at de arktiske byene skal se ut som andre steder?

– Absolutt, det har man jo eksempler på overalt. På små steder i Norge har man ofte ønsket kjøpesentrene velkommen som et slags uttrykk for moderniteten, en del av den alminnelige verden. Dette tror jeg også gjelder i Arktis.

Og apropos kjøpesentre: Det er faktisk mulig å skrive en historie om at kjøpesenteret ble oppfunnet i Arktis. Her hadde det nemlig særlig gunstige virkninger, som et sted man kunne gå tørt og varmt og ha byliv innendørs om vinteren.

Arktisk byggeskikk

Mange av de arktiske byene ble etablert som industrisamfunn med begrenset levetid. Dette har ført til skrøpelige lokalsamfunn og etterlatte landskap preget av tomme og forlatte byer, men også nye og uventede former for byer som befolkes og besøkes av folk fra hele verden, skriver Hemmersam.

– Gir det mening å snakke om arktisk byggeskikk?

– Det er ikke én byggeskikk. Fra gammelt av fantes nok en tradisjon basert på lokale materialer og nøysomhet. Men ser man på arkitekturen fra de siste 100 år, så ser den ikke sånn ut. Det har vært mange forsøk på å gjenoppfinne en lokal byggeskikk, og dra inn en førmoderne arkitektur i det moderne.

Du ser det i Sapmi, med bygninger som ser ut som store lavvoer, mens det i Canada er store igloer. I Grønland har danske arkitekter vært opptatt av å lage arkitektur som etterligner naturen: En svømmehall som en bølge, kulturhus som ligner nordlys, og universitet som ligner fjell, forklarerer han.

Enda mer futuristiske eksempler finnes også: Store, Buckminster Fuller-aktige kupler, hvor du skal kunne leve hele ditt liv innendørs.

– Men å bygge kupler over bygg i Arktis er en veldig dårlig idé. Når permafrosten smelter, som den jo gjør, så er det ikke så gunstig.

Tapte muligheter

Et sted arkitektene faktisk kunne ha boltret seg og skapt et nytt, arktisk bysamfunn, er Kiruna, den nord-svenske gruvebyen som i våre dager flyttes fordi grunnen under den gamle byen er gravd ut, og byen synker.

Men nye Kiruna blir generisk, og er en tapt mulighet, påpeker Hemmersam.

– Det er blitt påpekt at Kiruna har «glemt» at den er arktisk. Kiruna vokste voldsomt etter andre verdenskrig, da etterspørselen etter stål var stor. Ralph Erskine lagde planer for hvordan man kunne fortette og omforme en spredt by til et mer kompakt og klimatilpasset bysamfunn.

Den nye byen ligner noe som kunne vært bygget mange steder i Skandinavia, påpeker imidlertid Hemmersam.

Den britiske arkitekten og planleggeren Erskine går igjen i boka, som en foregangsperson i tankene om den arktiske urbaniteten. Og selv om mange av planene hans ikke ble gjennomført, så har han likevel både tegnet noen flotte og ekspressive enkeltprosjekter, og vært en viktig inspirasjonskilde for arktisk arkitektur og planlegging, mener Hemmersam.

– Han tegnet det berømte utkastet til den subarktiske byen, som han presenterte på CIAM-møtet i 1959, og fikk bygget et lite fragment av det i Nord-Sverige og i arktiske Canada. Det ble også plukket opp andre steder, i Hammerfest og i Torshavn på Færøyene.

Eller den mest gjennomførte versjonen, i Fermont i Quebec i Canada, som er kjent for sine 1,3 kilometer lange klimamur, kjent som The Wall (Le Mur på fransk), som skaper fine lokalklimatiske forhold.

Økt turisme

Mens de store arktiske byene vokser, skrumper mange av de små inn. Reykjavik, Tromsø, Nuuk og Rovaniemi opplever alle en markant økning i turisme, og vokser som følge av det.

Dette går på bekostning av små byer.

– Det er ikke bare i Arktis man ser denne tendensen, men her blir det enda tydeligere.

At mange av stedene også bygger på urfolks kultur, er det også økende bevissthet rundt, påpeker Hemmersam. Tromsø ble for eksempel lenge forstått som en norsk by omringet av samisk omland, mens man nå har begynt å anerkjenne den viktige samiske historien i byen, også i byplanlegging og arkitektur.

– Arktiske byer kan fungere som laboratorier for rask transformasjon som andre deler av verden kan lære av, skriver du mot slutten av boka. Kan du si litt mer om det?

– Det er interessant å se på noen av de små arktiske bysamfunnene som har endret seg enormt, for eksempel når industrien har blitt lagt ned, men så har de likevel overlevd. I Kirkenes har gruven blitt stengt og åpnet igjen tre eller fire ganger. Det er ikke nødvendigvis bare en grenseløs lojalitet til den lokale hjørnesteinsbedriften, sier han, og fortsetter:

– Det er en mulighet til å tenke annerledes rundt hva et industrisamfunn er. Det er noe av det som er så utrolig fascinerende med å reise til Grønland. Du har en befolkning som er moderne og velutdanna, jobber i moderne næringsliv og industri. Og når de har fri drar de ut i båten og jakter, fanger sel og plukker bær. Man kombinerer livsformer fra helt ulike verdener, og det viser seg at folk klarer å gjøre det. Det er ikke sånn at man enten er det ene eller det andre.

Dansk oppvåkning

Selv om Hemmersam jobber på Arkitekthøgskolen i Oslo, er boka skrevet på dansk, av en danske, og utkommer på dansk forlag. Det er ikke tilfeldig.

Med stormaktspillet om Grønland hastet det plutselig for danske Arkitektens forlag å få ut en bok om arktisk urbanisme.

– Hele den danske befolkningen har det siste året vært på videreutdanning i kolonialisme, historie og politikk. Det har vært veldig interessant å følge med på. Det er en form for oppvåkning, avslutter Hemmersam.