I jungelen av doriske og joniske søyler

Paint-n-sip

Akantus er en såkalt undergruppe av den såkalte linjeforeningen Broderskabet, arkitektstudentenes egen studentforening, og ble startet opp våren 2024 av studenter ved NTNU som, ifølge dem selv, et svar på den manglende undervisningen i klassisk og tradisjonell arkitektur ved et av Norges tre studiesteder for faget. 

Når foreningen inviterer til paint-n-sip, hvor man maler akvareller og drikker forlystende godsaker, går meldingen som regel ut til et sted mellom 50 og 70 studenter som har meldt sin interesse, forteller Holm. 

Men denne utstillingen vi nå har kommet for å se, er en mer eksklusiv affære. Her har de studentene som har fulgt Branko Mitrovic sitt siste masterkurs i klassisk arkitektur, stilt ut sine arbeider, som omfatter både tegninger fra en studietur til Italia, og forslag til ulike klassisistiske prosjekter i Norge, blant annet et mer tradisjonelt alternativ til St. Olav domkirke, like over veien fra Nidarosdomen. 

Renessanse?

– Se, det snittet der er bayersk rokokko! 

For en som er vant til å se studentutstillinger på AHO i Oslo, er utbrudd som dette uvant å overhøre. Men det hersker en innforlivethet med klassiske begreper blant studentene her som er både pussig og spennende. At det er blitt et miljø for dette her, er det ingen tvil om. Påstander om at det pågår en «renessanse i arkitekturmiljøet i Trondheim» (som man har kunnet lese i visse deler av norsk offentlighet), føles likevel en smule overdrevet, når man ser på oppmøtet idet utstillingen åpner.

Det er utvilsomt en del folk her, men det kan nok også forklares, som Holm antydet, med at vi befinner oss i en gang hvor mange er nødt til å passere, og hvor noen stopper opp når det skjer et eller annet. 

Og skjer noe, det er det ingen tvil om at det gjør. Man merker at energien endrer seg når Branko Mitrovic, studentenes mentor og ledestjerne, ankommer. Holm og Mitrovic hilser i en litt keitete blanding av håndtrykk og omfavnelse. Mitrovic ser beundrende på arbeidene som er i ferd med å komme opp på veggene. Og er fra seg av begeistring når han kommer i snakk med Arkitekturs utsendte journalist.

Aktivisme

– Dette er det beste kullet jeg noen gang har undervist. Akvarelltegningene til flere av disse studentene overgår langt hva jeg kan lære dem, forteller Mitrovic opprømt.

Mitrovic er professor i arkitektur, og en høyt respektert underviser, blant både klassisister og modernister, i arkitekturhistorie ved NTNU. Men det er kanskje som den trønderske klassisist-vindens ansikt utad at Mitrovic er blitt mest kjent de siste årene. Egentlig har han et ganske enkelt budskap: Arkitekter er nødt til å bry seg om skjønnhet (igjen). 

Nå roser han Akantus-medlemmene for det han kaller et eksepsjonelt eksempel på studentaktivisme. 

– Vi må ikke glemme at denne aktivismen kommer av den dype krisen arkitekturfaget og profesjonen vår står i. Det er et resultat av undertrykkingen av formell, estetisk opplæring over mange tiår. I lang tid har man lært at det er andre ting enn estetikk som betyr noe i arkitekturen. Lukt, til og med smak, har man vært opptatt av. Eller bærekraft. Som om bærekraftig arkitektur er en unnskyldning for å tegne stygge hus, eller at bærekraftige hus ikke kan ha arkitektonisk kvalitet. 

At årets studenter er eksepsjonelt gode er statistisk usannsynlig, bemerker Mitrovic, men han tror også det kan ha sammenheng med at den økte interessen og etterspørselen om å melde seg på kurset hans har gjort at det kun var plass til de beste og mest motiverte. 

– Dette er studentenes respons på en situasjon der ingeniører og planleggere gjør mye av utformingen av bygg, mens arkitekter sitter igjen med å skaffe dokumentasjon til byggesøknader. Men her kommer studentene og sier: «Vi vil lære ekte arkitektur!».

– Se for deg, det var en jonisk kapitél, og så en dorisk kapitél oppå der, overhører jeg en av studentene si, og høster latter fra de andre.

Tryglet og ba

Akantus-lederen Holm begynte selv på arkitektstudiet før Arkitekturopprøret ble et fenomen. Han har hele tiden vært åpen for det klassiske, men det var først på andre året at han prøvde seg på å tegne enkle buer i sokkeletasjer, i noe som lignet klassiske bygårder.

Han tok kontakt med Mitrovic, i et ønske om å lære mer av den slags. 

– Vi tryglet og ba om han kunne lage et sånt kurs.

Men noe klassiskkurs kom ikke fra instituttet. Løsningen ble NTNUs mulighet for å selvprogrammere. Det var starten på klassiskkurset, hvis interesse siden har vokst seg større og større for hvert år som har gått. 

Mitrovic omtaler Holm som «en bråkmaker». Men når jeg nevner ordet ideologi, og prøver å røyke ut noe arkitekturopprøraktig fra Akantus-lederen, er svaret nyansert og diplomatisk. 

– Vi har egentlig ønsket å bevege oss bort fra det ideologiske. Arkitekturopprøret har jo vært opptatt av det ideologiske ved klassisk arkitektur versus modernismen. Men vi tenker at målet med denne utstillingen er å gjøre folk mye mer bevisst de romlige aspektene, og hvordan utformingen av de innvendige rommene har konsekvenser for hva som skjer i fasaden. Det er i stor grad det dette kurset handler om og ikke nødvendigvis stil, selv om dette også er en del av resultatet. 

– Ja, for hadde debatten egentlig trengt å være så polarisert? Kunne ikke økt kjennskap til proporsjoner, komposisjon og mønster i fasader vært for alle, enten de tegner klassisistisk eller modernistisk? 

– Jo, det handler om å trene øyet til å se hva som ser bra ut og ikke. Jeg tror ikke du trenger å være klassisistisk arkitekt for å gjøre det, sier Holm, og fortsetter: 

– De som kommer på våre arrangementer kommer fordi de har lyst til å lære mer om vannmaling. Det er ikke nødvendigvis så ideologisk. De kan bruke det på sin måte, det trenger ikke være doriske eller korintiske søyler. 

– Men Branko Mitrovic omtaler dere som aktivister. Er det sånn dere ser på dere selv? 

– Det er kanskje aktivisme i form av at vi har hatt underskriftskampanjer for å prøve å få dette til å bli et permanent kurs på studiet. Den kompetansen som Branko har, er helt unik for NTNU. Så ja, det er noe aktivisme i det. Men på en veldig demokratisk måte: «Skriv under her hvis du vil ha dette som et tilbud på studiet».

– Tenker du at dere blir motarbeidet av ledelsen ved skolen?

– Jeg vil ikke spekulere i motivasjonen bak å ikke tilby slike kurs til flere studenter. Det jeg vet er at det er en demokratisk prosess, som NTNU nå er i. Det gjelder både med tanke på faglærerne de har, det er en kabal som skal gå opp, og i tillegg holder de på med en programevaluering, som snart er ferdig. Derfor skjer det ingen drastiske endringer over natta. Men vi ser at det er en vilje til å utforske det vi gjør her, uten at alt trenger å bli klassisk likevel. Jeg tror egentlig mange av lærerne er ganske enige med oss. 

Reviderer utdannelsen

Byggingen av ferdighetstreningen på grunnutdanningen er noe skolen jobber med i forbindelse med programrevisjonen som nå pågår. Det bekrefter Daniel Johansen, leder for institutt for arkitektur og teknologi, som også er innom utstillingen. 

– Det å styrke forståelsen for romdannelse, tredimensjonal form, komposisjon og mønsterdannelse, veldig mye av det som egentlig har vært en integrert del av arkitektutdanninga hele tiden. Dette engasjementet er en reaksjon på mangler som likevel har vært i utdanninga, og som vi er nødt til å besvare ved å se på hva utdanninga ikke tilbyr, som er elementære ferdigheter i arkitektutdanninga.

Johansen påpeker at studiokurset til Mitrovic i stor grad består av form- og stilstudier som tidligere pleide å være en alminnelig del av grunnutdanningen i form og farge. Å øke ferdighetene innen disse tingene er noe mange arkitektutdannelser nå jobber med, ikke bare NTNU, understreker han. 

– Det som er diskusjonen, er jo hvor vi skal plassere det inn, og hvordan man skal balansere ferdighetstrening på den ene siden, og på den andre siden eksperimenter, som jo egentlig er det vi trenger når vi skal ta steget fra stilstudier til nytt design. Det kan godt være nytt design med klassiske forbilder. Jeg syns disse studentene har utviklet ferdigheter som skolen i større grad burde tilby.

Coda

Rett borti gangen fra der Akantus-studentene har stilt ut arbeidene sine er kontoret til Broderskabet. Rommet ser ut som et typisk studentrom: Et juletre står igjen, noen gamle plakater og bannere står oppstilt, noen tomme flasker ligger henslengt. 

Da Akantus-gjengen fikk jobben med å male det lille rommet, tok de oppgaven på største alvor. Fargen ble knallrød, Samfundet-rød, men ikke nok med det: Veggen er også prydet med påmalte joniske søyler, som Akantus-studentene akkurat nå sitter under, smilende og tilbakelent.