Prestisje fremfor bærekraft

Geometriens paradoks – A-blokka

Det første som møter oss er et klinisk, stort rom med resepsjon og sikkerhetssluser, bare dekorert med «Måken». Picassos fuglemotiv er skåret rett ut av den bærende betongen i Y-blokka, men der den står i hjørnet, ved siden av de massive sikkerhetsrondellene, har verket bokstavelig talt mistet sin bæreevne og ser mest av alt fortapt og puslete ut.

Kontrasten til det enkle forrommet er nesten brutal når vi beveger oss videre inn i et enormt rom som virkelig tar pusten fra en – et 700 kvadratmeter stort kunstverk signert samiske Outi Pieski, der lameller av bjørketre pryder en enorm skråvegg i det arkitektene omtaler som Pyramiderommet. Vakkert og imponerende, ved første øyekast helt til vi blir fortalt at dette rommet ikke var en del av romprogrammet og bestillingen fra Statsbygg – dette er et ekstra rom initiert av arkitektene.

I tillegg til alle de øvrige arealene for pressevrimling og sosiale soner. Hvor ble det av regelen om at de mest bærekraftige kvadratmeterne er de vi ikke bygger? Attpåtil kvadratmetere bak en enorm glassfasade, med alle de klimamessige utfordringene det innbefatter, bare for å huse et kunstverk på innsiden?

I et prosjekt der man virkelig kunne ha promotert norsk trevirke, nytt eller gjenbrukt, har man i stedet valgt jomfruelig bjørk importert fra Finland til kunstverket. Når det argumenteres for «kortreist bjørk fra Nordmarka» i andre deler av bygget, klinger dette hult. Som møbelsnekker vet jeg at bjørk, med sine kraftige indre spenninger, er et spesielt lunefullt materiale å håndtere, særlig i et miljø preget av store glassflater og temperatursvingninger.

Det kanskje største paradokset er derfor at man har måttet installere komplekse tekniske anlegg for å kontrollere innemiljøet i pyramiderommet – ikke primært av hensyn til menneskene som skal bevege seg der, men for å holde det importerte trevirket i sjakk.

Kunsten først?

Tanken om å gi kunst tilbake til byen og folket er forståelig, noen har tross alt revet ut et verdenskjent motiv av Picasso fra fronten av et ikonisk bygg, og vi er fortsatt en nasjon preget av traume med ekstra behov for forsonende kunst – men denne ideen er totalt uforenelig med «ambisiøse klimamål» og «kostnadseffektiv ressursbruk» som et overordnet mål for offentlige prosjekter. Ikke minst siden kunstverket bare er synlig utenfra i kveldsmørket når rommet står fullt opplyst.

Pyramideformen har naturlig nok også store romlige konsekvenser opp gjennom alle etasjer. Skrånende vegger dikterer en ulogisk romorganisering som kaster bort verdifulle kvadratmetere, legger en begrensning på fremtidig fleksibilitet, og er uforholdsmessig komplisert å prosjektere og bygge. Dersom denne formen hadde gitt store romlige kvaliteter for brukerne av bygget, ut over et ekstra rom med utsmykking, kunne man kanskje forsvart et slikt grep, men arkitektene begrunner formen med optimale utvendige termiske kvaliteter i form av mindre turbulens. Det får en til å spørre: Hvordan bør arkitekter balansere egen arkitektonisk ambisjon, mot krav om bærekraft, funksjonalitet og økonomisk ansvarlighet?

Et spørsmål som dukker opp igjen i møtet de gjenbrukte, fantastiske maleriene til Vanessa Baird. Arkitekten forteller at den ekstra høyden i rommet ikke skyldes et ønske om en gallerifornemmelse, men at Picasso-utsmykkingen, «Fiskerne» (hentet ut av betongen på Y-blokka) skulle passe i grid-et på fasaden ute, og dermed ble det styrende for dekkehøyden inne.

Hvorvidt plasseringen av Picasso over personalinngangen på utsiden er god, kan diskuteres. Men at også behandlingen av dette kunstverket har gitt store bygnings- og kostnadsmessige konsekvenser er udiskutabelt. Bærekraft- og kostnadsprioriteringer virker igjen uvesentlige

for arkitektens ambisjon og prioritering. Eller kanskje er det KORO (Kunst i Offentlige Rom) som har bestemt dette?

Uansett, fantomsmertene etter Y-blokka tiltar, jeg ser for meg «Fiskerne» der de var før, integrert i gavlen, uanstrengt, selvfølgelig, nedbetalt, vedlikeholdsfritt og direkte eksponert mot folket og byen.

Materialitet og kontekst – D-blokka

I D-blokka viser arkitekten hvordan de – i likhet med Viksjø – har arbeidet utforskende med betongen. Den grove, prefabrikkerte lavkarbonbetongen er omsluttet av et om lag fem centimeter tykt ytre sjikt av fløyelsglatt, bølget betong med høyere sementandel, og dermed høyere miljøbelastning.

Jeg lar fingrene gli over de presise rillene; taktiliteten gir meg en umiddelbar assosiasjon til en studietur jeg var på for lenge siden til den japanske arkitekten Tadao Andos bygg.

Jeg husker Andos betong som imponerende silkemyk og tiltalende, og var nok for mange arkitekter en våt drøm å gjenskape. Han bruker den imidlertid i andre sammenhenger, med en komplett detaljering og i kontekst som gjør betongmaterialet til hovedattraksjon i nær tilknytning til naturen rundt. Betong er for øvrig et ressurskrevende byggemateriale som i dag bør forbeholdes presise, konstruktivt nødvendige oppgaver og anvendes med større varsomhet.

Det overrasker at Team Urbis har ofret dette materialet så mye oppmerksomhet. De har smørt det utenpå, kombinert to betongvarianter som antas å ikke kunne skilles ved eventuell gjenbruk, og tilsynelatende tilført mer enn nødvendig av et ressurskrevende materiale.

Ting faller bedre på plass når vi kommer inn i det store åpne samlingsrommet i D-blokka. Her har gulvet fått et mønster i naturstein med tydelig referanse til Høyblokkas materialitet. Et slikt materiale er svært langsiktig, og tilfører en viktig essens til hele rommet, i så måte et bærekraftig valg. Den store tretrappen demonstrerer tydelig hvordan laserfres og teknologi kan bidra med form og presisjon inn i dagens prosjekter.

Innovasjonens hule – Høyblokka

Vi går gjennom samhandlings-korridoren i 2. etasje og trer inn i den rehabiliterte Høyblokka. Følelsen av å komme inn i arkitekt Viksjøs univers gir fysisk velvære – på tross av at vi går fra høyt til lavt under taket (moderne ventilasjon krever sitt), men rommene omfavner meg og den smale bygningskroppen slipper lyset inn i hele volumet. Her har arkitekt-teamet gjort en forbilledlig rehabilitering og hentet frem eller gjenskapt alt av Viksjøs materialitet og romlige kvaliteter i det snart 70 år gamle bygget.

I tillegg til naturbetongen, der elvesteinen vaskes frem i betong-konstruksjonen, har Viksjø også jobbet med noe han har gitt det beskrivende navnet Conglo-betong. En direkte referanse til den mer eksklusive steinsorten konglomerat. Konglomerat er en sedimentær bergart av rundede steiner sand og finere masser presset sammen gjennom tusener av år. Pusset og polert oppnås et markant og egenartet fargerikt steinmønster. Tydelig inspirert av naturens estetikk utviklet Viksjø sin menneskeskapte Conglo-betong, der elvestein og betong forenes i et nytt materiale med både taktil kvalitet, visuell dybde og arkitektonisk særpreg. Han eksperimenterte med et hovedmateriale i sin samtid og lagde noe vakker og funksjonelt av det.

Alle som arbeider med arkitekturprosjektering, av nye eller gjenbrukte bygg, vet at krysningspunktet mellom tekniske krav, funksjon og estetikk er krevende. Det er ofte en utmattende kamp for gjennomslag. Legg til landets mest komplekse byggherre Statsbygg og et sikkerhetsregime som legger en klam hånd over hver minste detalj, så snakker vi ikke bare om et prosjekt, men en faglig overlevelsesmanøver som krever en helt unik gjennomføringsevne. Det skal Team Urbis ha mye honnør for, der de tilsynelatende har levert på både funksjon, sikkerhet og et teoretisk klimaregnskap.

Men at dette er et prosjekt som svarer ut vår tid og den alvorlige ressurs- og klimasituasjonen verden står i, kan jeg ikke se. Dette er bygg tegnet med en stor ambisjon om å imponere, heller enn å svare på et samfunnsbehov der kostnadseffektiv ressursbruk og bærekraft må være vår tids hovedfokus.

Fundamentet for arkitektur i vår tid

Y-blokka var ikke nevneverdig skadet etter bombingen, men ble revet uten en offentlig tilgjengelig livsløpsanalyse (LCA) som kunne rettferdiggjort klimabelastningen ved å fjerne et enormt eksisterende materiallager av CO2. Dermed starter prosjektet som nå er bygget med en enorm «klimagjeld», som det i praksis er umulig for et nybygg å nedbetale.

Dette bakteppet skulle man kanskje tro ville påvirket arkitektteamet og Statsbygg til å jobbe særlig bevisst med bærekraft og ydmykhet for den gjenværende Høyblokka som har mistet sin lillesøster. Bærekraft er mer enn BREEAM-regnskap, CO₂-nøytral betong og energieffektive ventilasjonssystemer. Det handler om en helhetlig tilnærming der vi unngår unødvendig riving og bruker minst mulig av natur, bygningsareal, materialer og energi – både i produksjon og drift. Fremtidig demontering og gjenbruk av det vi bygger må også inkluderes i regnskapet.

Utdanningsinstitusjonene har for lengst forstått samfunnsoppdraget og studentene ved AHO som var invitert til konkurransen om regjeringskvartalet, trosset konkurransevilkårene og tegnet en løsning som inkluderte Y-blokka i det nye forslaget. Deres modige tenkning burde vært retningsgivende, spesielt i lys av dagens kunnskap. I retrospekt fremstår premissene om full samlokalisering og det store plassbehovet som utdaterte grunnet teknologisk utvikling og endrede trusselbilder.

Tydelig ignoranse

Når jeg forsøker å oppsummere inntrykkene fra byggetrinn 1, med fokus på nybyggene innser jeg at det er langt enklere å definere dette prosjektet ut fra hva det ikke er, enn hva det faktisk har blitt. Det er ikke det bærekraftige forbildet regjeringen lovet i 2014, som skulle være på høyde med «beste praksis i et livsløpsperspektiv». Det er ikke et svar på samtidens akutte behov for innovasjon rundt gjenbruk og arealeffektivitet, det er ikke en tydelig referanse til landets traumehistorie, ei heller en tydeliggjøring og kobling mot Høyblokka, og det er i hvert fall ikke samfunnsøkonomisk lønnsom og kostnadseffektiv ressursbruk.

Nybyggene er preget av prestisje med manglende nøkternhet og en tydelig ignoranse overfor den gode bestående og derfor bærekraftige arkitekturen. Vi må tørre å anerkjenne at de mest bærekraftige kvadratmeterne i et bygg, er de vi bevarer eller faktisk lar være å bygge. Når plassbehovet i prosjektet tilsynelatende reduseres, er det ikke for sent å skalere ned de resterende byggetrinnene og velge reell bærekraft fremfor prestisje.