Arkitektens fortelling om regjeringskvartalet

Oppgaven vi fikk

Regjeringens beslutninger var tydelige og krevende. Alle departementene, unntatt Forsvarsdepartementet, skulle samles øst for Akersgata. Høyblokken skulle bevares. Y-blokken skulle rives. Samtidig ble sikkerhetskravene vesentlig skjerpet.

For meg ble det tidlig klart at regjeringskvartalet måtte forstås som nasjonal infrastruktur. Ikke infrastruktur for transport eller energi, men for demokratiets daglige virke. Arkitekturen skulle gi rom for titusenvis av beslutninger hvert år. Dette satte en grunnleggende spenning i prosjektet: mellom sikkerhet og tilgjengelighet, mellom formell verdighet og et levende byliv.

Våren 2014 fikk jeg, sammen med John Arne Bjerknes, oppgaven med å lede Team Nordic med Civitas, Multiconsult og SLA, for å utarbeide en statlig reguleringsplan. Arbeidet ble utført i nært samarbeid med Statsbygg, da særlig med prosjektleder Tore Kildal og nytilsatt prosjektdirektør Knut Jørgensen. Oppgaven var todelt. Vi skulle utarbeide et konsept for byplanen med gater, byrom og bygningsvolumer og et konsept for regjeringskvartalets bebyggelse. De to oppgavene var uløselig knyttet til hverandre.

Byplangrepet

Statsbygg inviterte seks høyt meriterte arkitektfirmaer og AHO til en idédugnad om hvordan det nye regjeringskvartalet kunne innpasses i byen. Idéprosjektene innehold mange interessante trekk, og særlig Akersryggens landskapsform var et viktig funn. Flere foreslo også en park i det området Y-blokken lå, noe flertallet i evalueringskomitéen mente var en god idé.

Det gamle regjeringskvartalet hadde i mange år fungert som en propp i byen. Overbygde gater, lange kontorvolumer og dominerende biltrafikk gjorde forbindelsene i øst-vestlig retning svake og lite vennlige for publikum. Samtidig lå området midt i et historisk bylandskap, omgitt av Trefoldighetskirken, Deichmanske bibliotek, Høyesterett og bebyggelse fra to hundre år med norsk historie.

Vårt utgangspunkt var derfor at regjeringskvartalet måtte bli en byreparasjon. Nye forbindelser måtte åpnes og byrom måtte henge sammen. Til sorg for mange måtte Y-blokken rives for å sikre Ring 1, noe som bidro til å muliggjøre en åpen, vennlig og vakker ny bydel.

For meg har den viktigste faglige driveren i mitt virke vært det å søke enkelhet. Det gir oftest god funksjonalitet, fleksibilitet, vakre bygninger og gode steder å være, både ute og inne. Det er det samme om det er en byplan, flyplass, industribygg, en hytte ved sjøen - eller et regjeringskvartal.

Grepet i regjeringskvartalet er da også enkelt, med utgangspunkt i Oslos to historiske statsakser: Karl Johans gate og Akersgata som forbinder Akershus slott og Stortinget. Hovedadkomsten ble lagt fra Akersgata til Johan Nygaardsvolds plass, som i dag leses sammen med Einar Gerhardsens plass som det romlige og symbolske hjertet i regjeringskvartalet.

Staten som arkitektur

Når det kommer til det arkitektoniske hovedgrepet for hele kvartalet, handler det om hvordan Johan Nygaardsvolds plass rammes inn av tre bygninger med en arkitektonisk særstilling.

Disse tre «frontbygningene» representerer hver sin epoke, der de står mot et bakteppe av de fire nye bygningene langs Grubbegata. G-blokken er fra 1906, og representerer Unionsoppløsningen. Høyblokken fra 1958 symboliserer gjenoppbyggingen etter krigen. Mens A-blokken som vi tegnet er bildet på 2025 og det moderne Norge.

Arealet som ble frigitt etter rivningen av Y-blokken ga mulighet for en romslig park nord for den nye bebyggelsen. Regjeringsparken strekker seg over Ring 1 fra Akersgata forbi Møllergata. Det åpner seg synslinjer fra Akersgata til Trefoldighetskirken, til Deichmann, til Margaretakyrkan og videre østover i byen.

På Einar Gerhardsens plass trakk vi de nye bygningene vestover, nærmere Grubbegata for å skape et skjermet hjerte i regjeringskvartalet med personalinnganger og kortesjeadkomst til Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet og VIP-senteret.

Regjeringskvartalet skal være en bilfri oase som fremstår åpen, trygg og grønn.

Forbindelsene nord-syd langs Akersgata, Grubbegata og Møllergata har en lang historie og fungerer godt. Det er mangelen på øst-vest-forbindelsen som har hindret en naturlig utvikling av denne delen av sentrum, og det ønsket vi å rette på.

I det hele tatt var målet med planen å åpne nye og forbedrede forbindelser i nordre del av sentrum. I dag kan vi allerede se den utviklingen vi håpet på tilbake i 2015, med byutvikling som Juridisk fakultet, Rebel, Trefoldighetskirkens menighetshus, Deich, Clausengården, Hoxton Hotel og Kulturhuset.

Over fellesetasjene er kontorene for mer konsentrert arbeid, i det antall etasjer som romprogrammet krever og reguleringen tillater.

Jeg presenterte dette konseptet med illustrasjoner til ledergruppen i Statsbygg før sommerferien i 2015. Da sa administrerende direktør Harald Vaagaasar Nicolaysen: «Er det virkelig så enkelt?». «Ja, det er så enkelt» svarte jeg. Da klappet alle direktørene i Statsbygg, noe som ikke hadde skjedd før i ledergruppen, fikk jeg høre.

Byplangrepet og bygningskonseptet ble utviklet et års tid etter aksepten fra Statsbygg. Da hadde det vært offentlig utstilt, og det kom inn mange kommentarer med mye bearbeidelse og dokumentasjon før det var klart nok til at reguleringsprosessen kunne sluttføres og arkitektkonkurransen kunne igangsettes. Nordics arbeid var avsluttet sommeren 2016, slik at vi kunne delta i arkitektkonkurransen som ville komme i 2017.

Arkitektkonkurransen 2017

Da arkitektkonkurransen startet i 2017, tok vi et bevisst valg om å frigjøre oss fra vårt eget arbeid i konseptfasen, for å starte med blanke ark og stille spørsmål ved våre egne premisser, beslutninger og valg. Vi inviterte også med vår tidligere samarbeidspartner Haptic Architects for å få utfordring og et alternativ synspunkt.

SLA, som hadde vært med i konseptarbeidet som landskapsarkitekt, var en naturlig partner som vi styrket med Bjørbekk og Lindheim. Mens COWI, Aas-Jakobsen, Asplan Viak og Per Rasmussen alle var motiverte for å videreføre vårt mangeårige samarbeid fra utvidelsene på Gardermoen. Rambøll og Scenario supplerte teamet med ulike arkitekt- og ingeniørtjenester. Vi ga oss selv navnet Team Urbis.

Vi ga det vår aller høyeste prioritet. Kjerneteamet for arkitektene var John Arne Bjerknes, Tomas Stokke, Knut Hovland og Fredrik Haukeland, i tillegg til meg som faglig leder. Sammen med resten av teamet, kom vi fram til særlig tre arkitektoniske grep som jeg tror ble avgjørende for at vi vant konkurransen.

Det første grepet var A-blokken. Denne bygningen skulle flankere Høyblokken og G-blokken på Johan Nygaardsvolds plass – et sted med enorm historisk og symbolsk tyngde. Spørsmålet var hvordan en ny bygning kunne tre inn i denne sammenhengen uten å bli hverken anonym eller dominerende, men vakker og tiltalende – et komplement til sine historiske forgjengere. Vi utviklet rundt trettifem modeller. Mange var «pene», noen var trygge. Vi sto til slutt med en løsning som som kunne ha kraft til å bli prosjektets arkitektoniske spydspiss. Ikke gjennom høyde, men gjennom form, rom og presis plassering sammen med de to andre frontbygningene. Jeg tok dette kritiske valget i samråd med teamet i stor spenning.

Det andre grepet var bebyggelsen langs Grubbegata. Reguleringsplanens illustrasjon viste smale lameller i varierende høyder. Vi valgte å gi bygningene størst mulig fotavtrykk og lavest mulig byggehøyde innen hvert kvartal. Store fotavtrykk gir fleksible og funksjonelle kontorer, bedre dagslys og enklere logistiske og konstruktive systemer. Samtidig kunne bygningene holdes lave, trappes ned mot Møllergata, roe ned bybildet og danne et stillferdig bakteppe for de tre frontbygningene mot Akersgata.

Det tredje grepet var samhandlingsstrøket. Vi lever i en mer kompleks verden der utfordringer og problemer ikke kan løses av et departement alene, men krever et utstrakt tverrfaglig samarbeid på tvers av hele regjeringsapparatet. Departementets første prosjektleder forklarete oss behovene for departementalt samarbeid og betegnet det nye regjeringskvartalet som fremtidens beslutningsmaskin.

Samhandlingsstrøket binder alle syv bygningene sammen til ett hus med broforbindelser på andre etasje og det gir adkomst til alle vitale fellesfunksjoner. Det åpner, gjennom sin utforming, helt nye arenaer til et mer effektivt og slagkraftig samarbeid mellom de ulike departementene.

Fellesfunksjonene går over to etasjer. I fasaden uttrykkes en 11 meter høy sokkel hvor det er glass fra gulv til tak. Dette gjør at folk flest kan observere liv og aktivitet i regjeringskvartalet. Den arkitektoniske utformingen understreker samhandlingsstrøkets viktige funksjon, karakterisert av tre i rekkverk, trapper gulv og himlinger. Vi har beskrevet det som et «tremøbel» som er satt inn i alle bygningene og forbindes med broer.

Da det nærmet seg endelig levering av konkurranse falt det fire ord ned på papiret som intuitivt føltes som at de oppsummerte alt vi har prøvd å få til: Verdig. Varig. Vakkert. Vennlig.

Et krevende arbeid

Høsten 2017 skulle vinneren kunngjøres. Det sto mellom to finalister som begge hadde meget gode løsningsforslag. Gleden var stor for oss da Statsbyggs direktør Harald Vaagaasar Nikolaisen annonserte Adapt som vinner og tok i bruk vår oppsummering: Verdig, varig, vakkert, vennlig.

Etter konkurranseavgjørelsen ble det en klageperiode fra konkurrenter som mente at vi hadde hatt en fordel på grunn av oppdraget med å utvikle konseptet for byplanen og bebyggelsen. Jeg opplevde det som en tung periode, men klagene ble etter hvert tilbakevist fra ulike organer.

Dermed kunne vi konsentrere oss om neste utfordring, som var å få bygget det prosjektet vi hadde designet og passe på at det ikke ble utvannet eller redusert i arkitektonisk kvalitet, i den tunge prosessen frem til byggene står ferdig. Jeg har et slagord jeg ofte minner designteamene på: «Det er en ting å tegne et fint hus. Det er noe helt annet å bygge et fint hus».

For å oppnå det, har jeg har erfart at det er avgjørende viktig å organisere teamet godt og sikre tillitsbasert kommunikasjon med byggherre og beslutningstakere. For meg som leder handler mye om å delegere og motivere medarbeiderne til å arbeide mot felles arkitektonisk og tverrfaglig mål.

Prosjekteringen foregikk også under kontinuerlig press, der viktige forutsetninger ble endret underveis og måtte håndteres. For eksempel skulle ikke Statsministeren inn i Høyblokken likevel: «Utred ny løsning!» Det medførte at vi fant en ny plass i D-blokken og kunne ta bort fire nye etasjer på Høyblokken og tilbakeføre toppetasjen slik den var 1958. Det ble en god løsning sett i ettertid.

Regjeringen vedtok videre å bygge reguleringsplanens maksimale byggehøyde på D- og C-blokken. Det var arkitektonisk uakseptabelt, da de opprinnelige makshøydene var basert på at enkelte lameller kunne stikke opp, ikke hele fotavtrykket. Jeg opplevde det som en litt krevende prosess at saken måtte behandles politisk på nytt, men det endte med at regjeringen gjorde om sitt vedtak og vi kunne gå ned to etasjer. Ifølge departementet er det ikke vanlig at vedtak i regjeringen blir omgjort.

Kostnadskontroll var en konstant utfordring. Min erfaring er at arkitekten må sitte ved bordet når sparetiltak diskuteres og delta aktivt for å synliggjøre mulige og umulige kostnadskutt. Prioriteringene var klare: først bæresystemet, som skal stå i flere hundre år. Deretter fasadene som er ansiktet mot byen og gir bygningene varighet, skjønnhet og verdighet. De skal vare i minst 150 år. Så fellesarealer og representative rom med minst 75 års varighet. Kontorinnredninger må være gode, men har kortere levetid, kanskje 20 år. På bakgrunn av denne logikken utarbeidet vi en kvalitetsveieleder for de ulike sonene, som ble et nyttig styringsverktøy for både oss og Statsbygg.

Arkitekturavgjørelser havnet på statsministerens bord

Vi delte prosjektets første byggetrinn i syv prosjekter med egne team i samspill med Statsbygg og entreprenørene, under min faglig ledelse av prosjekteringsteamet. Vi gikk fra å ha én kontrakt med Statsbygg til 17 ytterligere kontrakter med de utførende entreprenørene.

Det er en ganske krevende utfordring å holde stø kurs med så mange parallelle prosjekter. Men etter å ha gjennomført prosjekteringen av flere store prosjekter i årenes løp, har jeg funnet min form. Det er systematisk bruk av fagmøter hvor store og små saker gjennomgås og besluttes. Slik sikrer vi at hvert skritt er mot de overordnede faglige målene vi har satt oss, og at alle «eier» løsningene.

Jeg opplever at den beste arkitekturen oppstår i gnisningsflaten mellom en dyktig oppdragsgiver og en dyktig arkitekt. Da går det an å ta opp kampen og ikke gi seg dersom prosjektet beveger seg i feil retning i brudd med viktige arkitektoniske føringer. Slik har det vært i dette prosjektet.

Et konkret eksempel på kamper underveis, er da man ville kutte kostnadene til fasaderelieffene på A-blokken og la huset stå igjen som en avkledd glassboks. Statsbyggs direktør Harald Vaagaasar Nikolaisen samtykket i arkitektens anbefaling om å løfte saken til departementet til fornyet behandling på basis av tydelig arkitektfaglig begrunnelse. Etter det vi fikk høre i ettertid, ville ikke statsråden ta en beslutning og sendte det videre til finansministeren som heller ikke ville ta beslutning og sendte saken til statsministeren. Han tok arkitektens råd til følge, takk og pris!

Arkitektonisk uttrykk

Jeg har hele tiden vært opptatt av at byrommene og bygningene skal ha et element av monumentalitet. Ikke en prangende, men en stillfaren monumentalitet, som gir stedet verdighet og uttrykker regjeringens viktige posisjon i samfunnet. Arkitekturen er fra vår tid, men den skal ha en tidløshet som gjør at den står seg og blir vakrere over tid.

Bygningene har en base, fasade og avslutning som inngir harmoni og trygghet. I D-blokken gir søylegangen i inngangspartiet verdighet til Statsministeren kontor og til Utenriksdepartementet. Fasaden er et enkelt rutemønster hvor enhetene er proporsjonert i henhold til grekernes gylne snitt. Relieffene i fasadene er dype og gir et spill i lys og skygge og som skifter med vær og tid.

Som nevnt tilstreber jeg enkelhet i arkitekturen. Det gjelder også materialpaletten. Naturmaterialer gir farger som er dempet, men gir en karakter av varme, ro og varighet. Få materialer skaper konseptuell ro og klarhet. Denne tilnærmingen bruker vi for eksempel på Gardermoen flyplass og jeg føler at den, etter snart tretti år, står seg godt i det arkitektoniske uttrykket.

I regjeringskvartalet er hovedpaletten lys glatt betong, norsk naturstein og tre. Hensikten med materialpaletten er å gi en god stemning i rommene med en følelse av varme, varige verdier og stabilitet. Dekorative innslag skal intensivere denne følelsen.

Møbler, inventar og trapper

Tidlig i prosessen bestemte jeg meg for å arbeide for at regjeringskvartalet kun skal ha norske møbler. Norge har en rik designtradisjon ofte overskygget av Sverige og Danmark. Mottoet mitt ble: «ikke en eneste dansk stol i det norske regjeringskvartal» som jeg fremførte i ulike fora og i departementene. Statsbygg gjennomførte etter hvert en ekstern juridisk utredning som viste at det var helt innenfor innkjøpsreglene å kreve at møblene i regjeringskvartalet er norsk design. Bygningene møbleres nå i sin helhet med fine møbler fra norske designere fra ulike tidsepoker.

Det er mange møbler fra ulike departementer som pusses opp og ombrukes. Et møblement i empirestil med langbord, stoler og sidebord fra tidlig 1800-tall har vært holdt vedlike og brukt av regjering og statsminister siden den gang. Vi klarte å spesialtegne et rom til dette møblementet som fikk ønskete dimensjoner og beliggenhet. Flere av møblene på Statsministerens kontor og i fellesområder er designet spesielt av teamets arkitekter og interiørdesignere.

Trappene er en viktig del av bygningenes arkitektur. Helt siden Nordic Office of Architecture fikk kontor i 12. etasje i Sørkedalsveien 6, har jeg vært opptatt trappemosjon. Der premiekonkurrerte vi om flest trappeturer per termin. I regjeringskvartalet ble det et designkriterium å tilrettelegge for å bruke trappen fremfor å ta heisen, noe byggherren uformelt støttet. Det fikk stor betydning for plassering og utforming av trapp og trapperom. I D-blokken ligger trappen som et fondmotiv forbi heisene. I A-blokken nås trapperommet først og deretter heisene.

Kunst og arkitektur

Regjeringskvartalet står igjen som et fremragende eksempel hvor arkitektur og kunst går opp i en høyere enhet. Kunstverkene er ikke dekorasjon, og arkitekturen er ikke bakgrunn.

Fremst rager «AAhkA», i pyramiderommet, et monumentalverk der Outi Pieski viser elementer fra samisk kultur med utgangspunkt i vår idé om en artikulert flate av trespiler synliggjort fra utsiden.

Plasseringen av Picassos «Fiskerne» gir VIP-inngangen ekstra verdighet og bidrar til å berike og gjør Einar Gerhardsens plass mer intim i samspill med «Grass Root Square» av Do Ho Suh som med sine 50 000 bronsefigurer viser en fysisk og poetisk metafor for demokratiet.

I samhandlingsstrøkets andre etasje i A-blokken er det tre verk av Vanessa Baird som vil bli positivt pregende for de høyreiste rommene. Bildene til Baird var i statens eie og tidlig aktuelle i dette området. Rommet var opprinnelig en meter for lavt til de store bildene. På en uformell henvendelse sa Baird pragmatisk «det er ikke noe problem, det er bare å kutte av en meter». Picassos «Fiskerne» viste seg også å være en meter for høyt i forhold til fasadesystemet. Konklusjonen ble å heve etasjehøyden en meter og dermed ble det plass både til Baird og Picasso uten beskjæring og vi fikk noen utrolig luftige og høyreiste rom i denne etasjen.

Avslutning

Våren 2026 er første byggetrinn ferdig. Byrommene tas i bruk, og departementsansatte flytter inn. Det er min forhåpning at de skal elske sitt nye arbeidssted og at de vil gå trappene hver dag.

Meningene vil likevel være delte om regjeringskvartalet oppleves som vellykket i alle henseende, og det er helt naturlig. Arkitektur av denne betydningen må tåle diskusjon over tid. Dette er også historien om hvordan mennesker med ulik kunnskap og stilling finner sammen og arbeider mot felles mål for å gjennomføre dette verket.

Etter hvert kommer parken og de gjenstående byrommene og bygningene. Det er først da man fullt ut kan få glede av den nye bydelen.

For meg kan prosjektet likevel sammenfattes i fire ord som oppsto intuitivt under konkurransearbeidet, og som har fulgt oss gjennom hele prosessen: Verdig. Varig. Vakkert. Vennlig.

Det er mitt håp at regjeringskvartalet over tid lever opp til disse ambisjonene. Det er det til syvende og sist byen, fremtiden, brukerne og innbyggerne som vil avgjøre.